Siste livstegn

Vi har kommet oss til Cartagena som var et av hoydepunktene i startfasen av Sor-Amerika-reisen. De siste dagene har vaert rolige og fylt med soling, bading og snorkling paa stranda, kveldsunderholdning med dans og trommespill, trasking langs gatene under blomsterdekte balkonger og dyretitting i parken. Selv om det er litt kaldere her naa under denne aarstiden og sola bare av og til dukker fram bak skyene, er det nok til at svetten renner hele dagen lang.

I morgen setter vi kursen mot Santa Marta, en by som ligger fire timer med buss oest for her vi er naa. Der skal det visst vaere noe av Soer-Amerikas beste (og billigste) dykkeomraader, og mulighet for kiting og en fjelltur hvis vi onsker det. Vi gleder oss!

Det er litt under tre uker til reisen langs Andesfjellene er over og vi setter oss paa flyet hjem til Norge. Det er umulig aa beskrive hva vi har vaert igjennom, spesielt under ett bloginnlegg. Ei dame vi pratet med for litt siden og som hadde reist i godt over atten maaneder sa bl.a. "Det er hardt arbeid aa reise, folk skjonner ikke det!" Og det har hun helt rett i. Det er hardt arbeid og ingen ferie i ti maander, som mange kanskje kan tro. Det vi har skrevet om turen i bloggen er selvfolgelig utvalgte hendelser og kan ikke gi en helhetlig beskrivelse av vaar reise. Men det har jo heller ikke vaert meningen. Vi haaper bloggen har gitt trygghet til familie og venner om at vi til stadighet er i live (selv om vi er i Soer-Amerika!), at vi har faatt vist et lite bilde av hva kontinentet kan by paa til andre nysgjerrige turister og at vi har inspirert og vekket drommer hos eventyrlystne lesere for framtidige ekspedisjoner.

Selv om turen ikke er helt over enda har vi bestemt oss for aa avslutte bloggskrivinga her i Cartagena. Takk til alle som har lest og fulgt med.

Sees til sommeren!

Hilsen Silje og Gunnar

Endelig sommerferie!

Eksamen er da overstaatt for oss begge og vi tar imot sommerferien med aapne armer. Vi har vaert i Bogota i ca to uker naa, men i kveld setter vi oss paa flyet til den karibiske kyst og Cartagena.

Bogota har gitt et godt og bedre inntrykk enn det vi fikk forrige gang vi var her. Vi har faatt med oss et imponerende gateliv, trivelige mennesker, god mat, jazzkonsert, gullmuseum og en stilig kolonilandsby noen timer oest for Bogota.


Selv om eksamenslesing har tatt mesteparten av oppmerksomheten har vi allikevel faatt med oss mye her. Et saa langt opphold i en og samme by gir ogsaa mulighet til aa bli bedre kjent med folk paa hotellet. Ei gresk New Age-dame uten penger (men allikevel i godt humoer), en koreansk filmprodusent, en amerikaner med forkjaerlighet for dop, og ei nederlandsk jente som tar masteroppgaven her, sammen med et hyggelig hotellvertskap har vaert vaare venner under eksamensperioden.

Vi reiser som sagt til Cartagena i kveld og haaper sola venter paa oss der. Her i Bogota er det fortsatt regntid og det har til tider vaert ganske kaldt.

Gullfeber

Første eksamen er unnagjort, deilig! Under eksamen fikk vi oppleve 5 timer uten å være i samme rom, så lenge har vi ikke vært borte fra hverandre siden 10. desember! (Gunnars høsteksamen). Det er fem måneder det! Og merkelig nok går det veldig bra å være sammen 24 timer i døgnet, 7 dager i uka!

Resten av dagen feiret vi på Gullmuseet i Bogotà. Dette er et av de beste og viktigste museene i sitt slag. Her fikk vi lære om hvordan gull, sølv, kobber og platinum har blitt bearbeidet til pynt og bruksgjenstander av urbefolkningen gjennom 2.500 år før spanjolene kom til kontinentet. Dette var et lite høydepunkt for oss, siden reisen rundt om i Sør- Amerika har gjort oss bevisste på hvor viktig disse metallene fortsatt er for folket.
Tidligere har vi besøkt solvgruven i Potosi, en av utallige gruver her på kontinentet, der vi fikk vite at i "gullalderen" under kolonitiden trengte de ikke å raffinere sølvet. Da hogga de sølvklumpene rett ut fra årene i fjellet.
De edle metallene har fortsatt mye å si som pynt til hverdag og fest. De selges omtrent overalt; på markeder, småsjapper og på eksklusive gullforretninger i hovedstadene.
Besøket på museet gav oss et fint sammendrag av de edle metallers historie,
det var gull verdt!

¡Me encanta!

En av de fine tingene med å reise i billige land i Sor- Amerika, er at du har råd til å spise på restaurant hver dag. Vi velger og vraker mellom italiensk mat, grillmat, kinamat, biffrestauranter og restauranter med typiske nasjonale retter. Vi trer inn i restauranten som enten er litt sjabby og billig, der vi tenker noen tanker i retning av at "her er det kanskje best å "safe" og bestille hamburger". Andre ganger besoker vi de litt penere restaurantene der folelsen av å fole seg litt utilpass melder seg - da de eneste klaerne vi har er de vi staar og gaar og reiser i hver dag.
Menyen blir tildelt, og valgets kvaler over kveldens rett melder seg. Etter åtte måneder reising med restaurantbesok 6 av 7 dager i uka, har vi ettertrykkelig erfart at en pizza, kylling og ris eller lomo fino kan vaere så mangt...
Gunnar bestiller stekt orret, jeg bestiller kotelett. En halvtimes spenning og imaginering av det som vil bli servert ligger foran oss, hvordan kommer så dette til å bli?


Av og til er det utrolig deilig å dra på Mc. Donalds. Du vet hva du får og hvordan det smaker. Av og til kan det vaere det greieste!

Nordover, nordover

For noen timer siden ankom vi Armenia, en by midt i Colombias storslaatte kaffeplantasjer. Som i Soer-Colombia generelt, er det en by med lite turisme. Det betyr hyggeligere folk og mindre restauranter. Det er greit det.
Paa gata er det mye liv, boder fulle av elektroniske duppedingser, frukt eller kopierte filmer. Musikere, loddselgere og tiggere fyller ogsaa gatene.

Den siste uka har vi hatt mange reisedager, og vi har vaert innom flere byer i soer. De fleste er skitne og usjarmerende, men Popayan begeistret. Der ble vi vaerende i tre dager for aa nyte synet av de sjarmerende kolonibygningene, kirkene og generelt rolig stemning. Det fristet ikke saa mye aa dra derfra, men vi maa videre, eksamener kaller!

Inn i Colombia

Etter to deilige uker i Cuenca fortsatte reisen til Quito, hovedstaden i Ecuador. Eksamen naermer seg med stormskritt og da gjelder det aa komme fram til Bogota i tide. Fra Quito tok vi bussen over grensa til Colombia. Gjenglemte pass og rushtrafikk gjorde at reisa tok fire timer lenger med det resultat at grensebyen Ipiales ble vaart hjem denne natten. Derfra har vi beveget oss noen kilometer nord langs gronnkledde daler, til Pasto. Her var det ikke saa mye aa finne paa, saa i dag setter vi oss paa bussen til Popayán. Det sies at dette er en av de fineste byene i Colombia, saa vi gleder oss!

Gourmetopplevelse i Cuenca

Dagene her i Cuenca går for det meste i kristen livsetikk og tekstanalyse i GT. Om ettermiddagene har vi laget mye middag selv, men i kveld fulgte vi en anbefaling av restauranten "Tiestos". Anbefalingen kom fra Anne og Martin som vi reiste med foer jul, tusen takk!
Kvelden delte vi side om side med lyshudete overklasse - Cuencanere, som også hadde funnet veien til denne kvalitetsplassen.
Etter kaffe og herlig dessert ruslet vi mette og fornoyde hjem til leiligheten.

Studieintensiv

Vi har allerede vært i Cuenca en uke, tiden flyr når man har det kjekt - som i vårt tilfelle betyr lesing til eksamen! Selv om man kanskje skulle tro at en reise på det sør amerikanske kontinent skulle gi tilstrekkelig kunnskap i kristendom, religion, livssyn og etikk (spesielt siste punkt har vist seg fra mange ulike hold), krever altså NLA en viss teorikunnskap på bunnen. Dagene blir stort sett brukt på å pløye gjennom kirkehistorie, kristologi, religionssosiologi, forbruksetikk ++.

Studieforholdene er optimale: vi bor på gjesterommet i leiligheten til et misjonærpar fra Norge, Atle og Rannveig ølstørn. Leiligheten får vi bruke som vi lyster, og da får Siljes matlagingstrang utfolde seg på kjøkkenet.

Da vi forlot Cuenca i oktober paa vei sørover, la vi igjen noen kilo studiebøker som ikke behøvdes foer vårhalvåret. Derfor har gjenkomsten til Cuenca gitt oss en god dose lesestoff som må bearbeides før eksamen i mai. Det hjelper godt på motivasjonen at vi har fått pakke med sjokolade og julehefter fra mammaer og pappaer i Norge.

Når ordene flyter sammen og øynene glipper igjen, erklærer vi lesedagen over, koker oss litt kaffe og ser på Himmelblå på NRK nett-Tv.

Søndag

Vi er tilbake i Cuenca og nyter tilvaerelsen i leiligheten til en norsk familie. Studiene har for alvor faatt hovedfokus, og det foles godt aa ha bestemt seg for at vi skal bli i denne byen en god stund.

Søndag startet vi dagen i Cristo Vive, ei luthersk kirke, med mange kjente ansikt for Gunnar sin del. Der traff vi bl.a. vaare gode venner Monica, Carlos, Marco og Darío, og vi ble invitert hjem til middag. Deilig Yukasuppe, med paafolgende kylling og ris til hovedrett.

Cuenca feirer for tiden sin grunnleggingsdag (12. April) og i den forbindelse er det mye som skjer i byen. Maratonløp, eselkappløp, kunstutstillinger, dans og konserter er noe av festlighetene. Vi dro paa konsert med en boliviansk folklorica-gruppe, men med regn og kaldt vaer ble ikke stemningen den helt store.

Monica, Marco, Gunnar, Carlos og Darío; gode barndomsvenner fra Ecuador

Vel hjemme i leiligheten ble det en rask og god restemiddag før vi satte i gang med lesingen igjen. Med en maaned igjen til eksamen begynner vi aa se at vi henger litt etter paa den fronten. Dette var dagens forløp, mens planene for morgendagen er enda ikke lagt (dog det kan se ut som Kristologi-historie vil oppta mye av tiden).

Isla de la Plata

De siste dagene har vi tilbrunget i selskap med gode venner. Torbjorn, Andrea og Randi var paa paaskeferie i Ecuador, og vi har vaert med de i Puerto Lopez, en landsby ved Ecuadors kyst. Her har vi slappet av i sola, vaert paa sykkeltur og opplevd spennende fiskemarked.
En av dagene ble brukt til utflukt paa Isla de la Plata (solvoya), utenfor byen. Dette er en oy der man kan oppleve unikt dyreliv, spesielt fugler.


Vi fikk sett fugler av artene "pato azul" og "nazca boobie" paa veldig naert hold, andre arter var mer sky.
Etter en liten runde paa oya stod snorkling paa programmet. Her fikk vi se baade skilpadder og mange spennende fisker.

Det har vaert et deilig opphold i Puerto Lopez. I morgen drar reisefolget vaart hjem til Norge mens vaar ferd gaar til Cuenca.

Bananer, kakao og jungel

Mye har skjedd siden forrige innlegg. Fra fjellene i Peru tok vi turen ned til kyst- og orkenlandskap. Ved maanedsskiftet tok vi bussen over til Ecuador og bananbyen Naranjal. Etter aa ha krysset grensa var utsikten fra bussvinduet stort sett som bildet under. I Naranjal har vi ikke sett en eneste turist og det er sjeldent, men deilig!
Noen kilometer oest for byen klatrer regnskogen oppover mot andesfjellene. Idryppende svette trasket vi innover jungelen. Masse fugleliv, innsekter, kakao-planter og spindelvev med gigaedderkopper i(!). Maalet var "de syv fossene" som, etter aa ha kommet fram, viste seg aa vaere verdt strevet.

Santa Cruz- trek

Turplanlegging er bra når man skal ut på tur. Etter en dag i Huaraz med kartinnkjop og flere kaffekopper var ruta lagt for de neste fire dagene.
Vi har gått gjennom vakker natur i Santa Cruz- dalen blant fjelltopper på 5-6000 moh. Vi har vaert heldige med vaeret, det regnet hver natt og var klart og fint om dagen. Langs stien motte vi gjetere, kyr og esler på beite. Disse var som oftest ikke til bry, unntaket inntraff andre morgen da vi vaknet opp med et halvt oksefjes i teltinngangen.

Hoydepunktet på turen var å nå Punta Union (samlingspunktet) på 4750 moh. Her fikk vi utsikt over snodekte fjell, ruta vi hadde gått de to foregående dagene og den ruta vi skulle gå framover.
Siden vår siste fjelltur var i Patagonia, var tankene langt vekke fra vandring i hoyden. Denne turen ble dagsetappene betydelig kortere, men likevel like så tunge. Med en liten forkjolelse på toppen av det hele ble oppoverbakkene et strev.
Utsikt over Santa Cruz- dalen der vi kom fra.










































Da vi klarte å holde oss og sekkene torre og i god behold var vi godt fornoyde med oss selv. Vi satt oss på buss hjemover med sekkene på taket. En halvtimes regnskyll avbroyt den gode folelsen og gav oss en kveld med torkearbeid.

20 timers buss

Reisa fra Cusco til Lima ble en uforglemmelig tur.
Etter overraskelsen ved å finne ut at bussturen tok 20 timer, satte vi oss optimistisk til rette, overst og forrest i den to-etagers bussen. Etter et par timer kjoring med utsikt over vakre omgivelser i Andesfjellene, ispedd glimting på filmene som gikk kontinuerlig gjennom bussturen unntatt noen få timer midt pa natta, begynte det å morke. Vi kjorte for alvor inn i fjellområdet, inn i svinger som norske kystveien bare kan misunne. Da jeg tror alle har opplevd å forundre seg over hvor liten margin en buss trenger foran seg for å sno seg unna en hindring, tenker jeg det er lett å se for seg oss, foran vinduet i andre etasje som så fjellveggene panorere forbi vinduet, forst den ene veien og så den andre, i det naermest uendelige. For å gjore den 20 timers bussturen så rask som mulig, gasset bussjaforen opp så ofte han kunne, noe som forte til maks akselerasjon i alle svinger.
Det ble kontinuerlig berg og dalbane med jevnlige dobesok, fram til vi nådde kysten der veiene ble behagelig fremadvendte.

Nei vi er ikke lei av buss ennå, men folelsen ulmer...

I Incaens fotspor

Vi har for alvor kommet inn i indianerland. Amerikas lengst bebodde by, Cusco, er et must for alle reisende i Peru. Allikevel er ikke gatene så fulle av turister som det ofte er. Machu Pichu er nemlig stengt etter jordras tidligere i år, så verdens mest kjente turistattraksjon får vente.

Pisac er en liten landsby utenfor Cusco med et fargerikt sondagsmarked. Her tilbragte vi både timer og kroner for vi dro opp i fjellene bak landsbyen. Der lå vår Machu Pichu-erstatning; Pisac-ruinene. Ruiner er ruiner, stort sett stein. Allikevel er det jo spesielt å tenke tilbake på livet som en gang var her. Vi gikk i "gatene", inn i rommene, så hvor de jobbet, hvor de badet og hvor de sov. Vi loftet på en stein i en av veggene, ca 40x15x30 cm, og undret oss på hvordan i all verden den 20 ganger storre steinen like bortenfor kunne bli fraktet dit den lå. Oppe i fjellsida kan dere se spor som det kraftige regnvaeret legger igjen. Vann og gjorme fortsetter ned i dalen, inn i hus og odelegger veier og bruer. Til gjengjeld blir landskapet gront og vakkert, noe dere kan sammenlikne med Anne og Martins bilder fra samme plassen i november like foer regntiden.Incaene bosatte seg i vakre omgivelser. Etter noen måneders regntid er dalene gronne og frodige, og vandreturen i ruinene var nydelig der man kunne se innover i "Den hellige dalen" (Valle Sagrado).

Pa kjent mark

Vi er tilbake i Peru. Denne gangen har vi litt bedre tid her i Arequipa, og vi har brukt den godt! Silje har tatt spanskkurs og Gunnar har tuslet litt rundt i gatene. Vi har besokt noen venner som bor her, sett litt mer av byen og spist mye god mat.


Aa ankomme en by vi har besokt foer har vaert noe helt spesielt. Vi vet hvor mye drosjesjaaforen skal ha betalt. Vi vet hvor vi skal sove (Hostal Home sweet home er en av de bedre overnattingsstedene paa reisen). Vi vet hvor det serveres god mat, hvor supermarkedet er, hvor plazaen er, valutakursen - og hva som er dyrt eller billig, hvilke severdigheter byen kan by paa og hva vi skal passe oss for i nettopp denne byen. Og ikke minst, vi var forberedt paa fattigdom, eksos, tuting braak og stoy.

Det virker kanskje rart, men etter naa seks maaneder paa reise er dette gull verdt! En kombinasjon av sinnsyk prisforskjell fra Chile og Siljes bursdag har ellers medfort litt shopping. I kveld skal vi paa ungdomsmote i den lutherske kirka her. Gleder oss!

Dyreliv ved havna

Vi har busset og busset og badet og busset litt mer. Og naa er vi i Arica. Siste stopp i Chile ligger midt i verdens torreste orken; Atacama. Folket vi ser, gata, tilbudet av mat, markedet, husene og mer fattigdom enn i resten av landet vitner om at vi nearmer oss Peru.

I dag har det vaert flagging paa halv stang i hele byen. Selv om ikke jordskjelvet i sor-Chile kjentes her i nord, blir vi fortalt at her i byen har de smaa skjelv hver dag. Heldigvis er flesteparten av de saa smaa at ingen legger merke til de. Vi fikk forovrig hore i dag at jordskjelvet i sor-Chile flyttet kontinentet hele 8 cm.

Nok om jordskjelv! Her i Arica har vi fatt naerkontakt med sjolover (eller sjoulver som de kalles her). De ser kanskje sote ut paa bildet, men disse kjottklumpene kunne bli ganske hissige paa baade mennesker og med-lover.

Hver morgen, nar fiskebaatene ankommer havna med ferskfisk til hele byen, samles sjolover, pelikaner, bikkjer og katter for aa sloss om restene. Baade sjolover og pelikaner er fascierende dyr og de gir god underholdning en lordags formiddag...

Solslappe dager

Jordskjelvet forarsaket store odeleggelser i omradet rundt Concepción, sor for Santiago. Vi har kjopt en avis og prover aa folge litt med pa TV om hvordan tilstandene er. Nyhetene forteller om ganske ville tilstander med folk som robber matvarer og alt annet de maatte faa tak i. Andre har mistet alt de eier. Vi er heldige som er sapass langt nord og ikke er blitt rammet. For oyeblikket er vi i Caldera, en liten strandby sor i Atacamaorkenen. Vi har hatt noen rolige dager med oppgaveskriving for studiene, og strandliv. Bussen vi skulle ta nordover starter ruta si i Santiago, paa grunn av jordskjelvet har alle busser mot nord vaert kansellert de siste dagene og vi har faatt noen bonusdager paa stranda.
Temperaturen er rundt behagelige 25 grader og sjoen er ganske kjolig, kanskje 18-19 grader. Gunnar har kosa seg med dykkermaska og snorkel som han har hatt i sekken siden Colombia.
I kveld prover haper vi at bussene er i gang igjen, og forhapentligvis vakner vi opp i Iquique i morgen tidlig.

På feil plass til riktig tid

Den siste tiden har vi gått glipp av karneval i Sør- Amerika, en heftig sykkelkonkurranse ned trappene i Valparaiso og tidenes femte største jordskjelv. Vi føler oss snytt, men nyter livet levende!

Valparaiso

Vi har kommet til Valparaiso i Chile. Etter uka med temperaturer hoyere enn det som er behagelig i Buenos Aires, har vi sett med gru fram til sommervarmen her langs Chile-kysten. Overgangen fra kalde vinder og snoe i Patagonia til Valparaiso ble allikevel ikke saa ille. Solen skinner og lar oss spasere rundt i shorts og t-skjorte, men temperaturen naar aldri svettegrensen. Da er det godt aa vaere turist.

Spasering er den beste maaten aa bli kjent med Valparaiso paa. Byen hviler paa tjueto smaa hauger i en halvsirkel rundt havnen. Opp gjennom historien har innflyttere fra hele verden formet denne byen til en unik kant av kloden. En labyrint av trapper og trange smug, i alle tenkelige forskjellige farger, snor seg oppover i de ulike nabolagene. Grafitti ser ut til aa vaere spesielt populaert her. Sterke politiske utsagn, vitser eller maling bare for fargens skyld pryder veggene langs brosteinsbelagte gater. Nydelig utsikt mot Stillehavet er aldri lengere enn et kvartal unna.

Ikke langt unna ligger stranda. Det er som sagt ikke saa varmt, men nok sol til aa bli solbrent. Etter en rask dukkert og sloeve timer med sand mellom taerne fikk vi servert oppvisning av det Chilenske flyforsvaret. Til applaus fra et gispende bade-publikum fikk vi sett utrolig stilige manoevreringer og foramsjoner i himmelen over oss.

Valparaiso overrasket, gledet og sjarmerte. Naa drar vi nordover for mer sol og strand.

PS: bilder kommer forhaapentligvis snart

Buss paa Argentinsk vis

Variasjonene mellom Sor- Amerikanske land er saa mangt. En av disse er bussene, og etter vaar siste busstur vil vi gi dere et lite innblikk i hvordan bussene er i Argentina.

En viktig faktor er setene. Du kan velge mellom halv- seng, seng eller super-seng! Paa grunn av oekonomien velger vi halvseng, noe som fungerer ganske bra.
I lopet av bussturen blir man servert maaltider; frokost, lunsj, varm middag og kaffe + kjeks.
Vi faar ofte med oss et par filmer paa veien, og til vaar store overraskelse opplevde vi bingo pa turen fra Bariloche til Mendoza! Desverre vant vi ikke vinflaska som var premien.

Buss er altsaa ikke saa verst for tiden. I morgen skal vi tilbringe enda flere trivelige timer paa buss naar vi forlater Argentina til fordel for Santiago, Chile.

Fjell opp og dal ned (og elv over...)

Vi har forflyttet oss nordover til Bariloche, en middels stor turistby midt i de beste innsjoe- omraadene i Argentina. Vi kjopte oss et kart og dro paa tur igjen.
Turen startet pent en rolig ettermiddag med syv timers gange. Vi kom lenger enn planlagt og var veldig fornoyde. Andre dag vaaknet vi til drypping paa teltet, og etter en kjapp frokost var vi igang igjen. Det bar gjennom tett bambuskratt og vat lyng, og etter et par timers gange var vi rennende blote. Da vi etterhvert kom oss over tregrensa ble vi veldig kalde i vinden. Skjelvende og gjennomblote kom vi oss ned i en dal og fikk satt opp teltet. Her laa vi resten av dagen og varmet oss og spiste pannekaker.
Neste dag var kanskje den vaerste morgenen vi har hatt paa tur. Alle de klissvaate klaerne maatte paa, den vaate sekken med alt det vaate innholdet maatte pakkes, deriblant teltet. Men vi saa lyst paa det, i den dalen vi var paa vei til saa vi solskinn, kanskje det holdt til vi kom oss over?
Denne dagen maatte vi gaa inn det tapte stykket fra forrige dag, saa etappen ble ganske lang. Etter et par timer kom vi oss til solsida av dalen, og vi torka. Vi gikk opp og ned i vakker natur som minner oss om Norge. Etter ni timer kom vi fram til plassen vi hadde sett oss ut, satt opp teltet og fyrte baal.
Siste dag skulle etter planen gaa knirkefritt. Vi skulle ned en dal og ankomme plassen der en buss gaar én gang om dagen til Bariloche. Vi ruslet nedover og hadde beregnet god tid. Rett foer vi var fremme moette vi ei 12-14 meter bred breelv som bukta seg gjennom dalen. Det eneste tegn til forbindelse over til den andre sida var en tynn staalvaier. Etter mye hodebry og spekuleringer klarte vi ved hjelp av militarteknikk aa komme oss over elva paa vaieren. Dette har vi desverre ingen bilder av. Naar Gunnar kryssa elva var Silje altfor opptatt med aa folge med til aa ta bilder, og Gunnar kunne heller ikke ta noen, for Silje hadde kameraet mens hun kryssa.
Heldige som vi var, rakk vi bussen fire minutter foer den kjorte. Vi var slitne og glade for aa ha kommet fram. En tur med hendelser vi ikke kunne forutsett, men akkurat saann vi vil ha det.





Den vakre breen som foraarsakte elva, lagde dronn som vi horte hele turen. Siste dagen saa vi arsaken til det vi trodde var torden...

Sørest i Sør Amerika

Vaart sørligste punkt pa reisen er naadd. En flytur fra Buenos Aires førte oss til El Calafate, en liten landsby ved kanten av den patagonske fjellkjeden paa grensa til Chile. Dette er et godt utgangspunkt for aa naa natur og nasjonalparker med ville fjell, isbreer og masse masse skog. Vi pakket telt og sovepose og stakk paa tur.
Forste dag gikk vi innover en dal mot en plass som det var lov aa sla opp telt. Innerst i dalen laa det en stor isbre som vi kunne skimte savidt i det graa ruskevaeret. Her i Argentina er det ikke lov aa brenne baal, og bare lov aa slaa opp telt paa bestemte teltplasser. Dette er et resultat av turister som ikke har tatt nok hensyn til naturen. Tross masse skilt og info om aa la vaere aa kaste soppel, saa vi mer her enn i Norge. (Bilde: "Monument over den forstyrrede vandrer, dette ble foraarsaket av en sigarettstump").

Andre dag fikk vi klart og fint vaer og behagelig turtemperatur paa rundt 15 grader. Vi tok med oss teltet og gikk videre i nasjonalparken for aa se de beromte klatrefjellene Fitz Roy og Cerro Torre. Heldige som vi var fikk vi se hele Fitz Roy (overste bilde) i et glimt da skyene glemte aa dekke fjellet til for oss. Da vi hadde sett oss mette og Gunnar hadde tatt nok bilder gikk vi nedover dalen og ut av nasjonalparken. Her fant vi oss en teltplass som vi kunne tilbringe natten.

Slutten av turen ble litt punktert. Paa vei inn i en dal utenfor nasjonalparken fikk vi vite at denne dalen og resten av naturomraadet utenfor nasjonalparken er privat omraade. Her var det ikke lov aa slaa opp telt, og vi maatte betale for aa komme inn. Forfjamset av de strenge reglene la vi oss paa en campingplass langs veien og ruslet tilbake til El Calafate neste dag.

I lopet av turen fikk vi all slags vaer utenom tropevarme, noe som var helt greit. Vi har sett mektige isbreer, klare gronne isbrevann, mektige fjell og tinder, enkelt og greit storslaatt natur. Det er koselig med teltliv, teltet blir vaar lille hybel som vi kan ta med oss over alt - til en forandring fra de ulike hostellrommene er teltet det samme velkjente hjemmet vaart.

Buenos Aires

Vi har tilbragt noen fine dager i Buenos Aires. Tangoshow, gatevandring, biffmiddager og generelt byliv har vaert pa programmet. Dessuten har vi faatt pakker fra Norge med brunost, sjokolade og julekaker saa det har vaert rene julestemninga her. I morgen gaar turen videre med fly til El Calafate hvor vi onsker a utforske Patagonias ville naturlandskap.

Folelsen av Europa

Fra Bolivia har vi naa beveget oss lengere soer, til Argentina. Landet som er kjent for god vin, biff og tango har vist seg som en enorm forskjell fra Bolivia. Til tross for store okonomiske kriser for bare et tiaar siden og mye politisk rot, ogsaa i dette landet, er Argentina i dag et av Soer-Amerikas rikeste land.

Fra den Bolivianske grensa til Salta har vi reist videre til vinbyen Cafayate og kulturbyen Cordoba og naa endelig i hovedstaden, Buenos Aires (bilde: Gunnar foran parlamentsbygningen). Landskapet er frodigere, hoydemetrene faerre og maten bedre. Argentina har til naa framstaatt som en vestlig oase fra indianere, tiggere, daarlige veier og utrygge stroek. Utenbys-opplevelser har derimot minket. Prisnivaaet er jo selvfolgelig et helt annet her.

Buenos Aires er varm. Med opp imot 30 grader midt paa dagen er det lett aa bli litt daff. Fotballkamp og tangoshow staar blant punktene paa onskelista. Med en uke i byen haaper vi ogsaa aa kunne slappe litt av fra all fartingen den siste tiden. Vi gleder oss til aa nyte det byen har aa by paa.