Fjellet som spiser mennesker

"Ikke ta solv fra dette fjellet for det tilhorer en annen!" Det sies at fjellet sa disse ordene til den forste indianeren som oppdaget fjellets rikdommer pa 1500-tallet. Fjellet fikk navnet Potosi - "det som lager mye lyd". I dag, nesten 500 ar etter fjellets rikdommer ble oppdaget for forste gang, har fjellet over 8 millioner liv pa samvittigheten. Slaver ble importert fra Afrika og sammen med indianere jobbet de dag og natt for a hente solv ut av fjellet for spanske conquistadorer.

Slavene gjorde fort oppror og nektet a jobbe mer. Spanjolene svarte med a lage en gudestatue som de kalte "Tio" (feiluttalelse av "Dios", som betyr gud). Denne Tio skulle drepe dem hvis de nektet a jobbe mer. Tio blir den dag i dag ofret til og tilbedt av gruvearbeiderne. Hvis du ikke har ofret nok alkohol, coca-blader eller sigaretter kan han holde igjen sprengladningen, og sprenge den med en gang du kommer inn igjen for a se hva som gikk galt. Inne i fjellet kan ikke den kristne Gud na dem, de er i helvete. Derfor tilber de Tio - djevelen for beskyttelse mens de jobber i gruvene, og den kristne Gud med en gang de kommer utenfor. Pachamama, selve fjellet, er kona til Tio og ogsa arsaken til mange av ulykken i gruvene. Misunnelse fra Pachamama er grunnen til at kvinner sjelden far komme inn i gruvene. Med forholdene tatt i betraktning har vi stor forstaelse for den utbredte overtroa blant gruvearbeiderne.

Potosi, byen som har vokst opp rundt gruvedriften, var i sin tid en av verdens rikeste, noe som har satt et sterkt preg pa arkitekturen rundt sentrum. I alt 45.000 tonn rent solv ble hentet ut fra fjellet mellom 1556 og 1783. Etter dette har tinn og bly blitt de viktigste mineralene som hentes ut fra fjellet, i tillegg til solvet. I dag jobber det over 20.000 menn i gruvene, 1000 av disse er barn.

For vaar del startet turen med et besok til gruvemarkedet. Arbeiderne faar ikke dekket noen ting selv, alt betales fra egen lomme. Her selges beskyttelsesutstyr, dynamitt, coca-blader og litt mat. Vi kjopte med oss litt dynamitt og brus som gave til gruvearbeiderne. Etter 300 meters gange inn i tunellen moter vi de forste arbeiderne. Ratne tenner, en munn full av coca-blader og en sterk spritlukt apenbares i det de moeter oss med brede smil. En mann sitter og gjor klar sprengladningene foran en statue av Tio.
Trillebarlass med stein ruller forbi oss og tommes i sma jernbanevogner. "Dere kan ta et raskt bilde hver, og sa ma vi dra videre. Vi ma ikke forstyrre dem i arbeidet", sa guiden. De har allerede jobbet atte timer i strekk og har seks timer igjen av forste skift. Deretter har de pause i fire timer foer de starter pa en ny oekt, fra kl 20:00 til 03:00 pa natta. Coca er vidunderbladet som gjor disse arbeidstidene mulige. Med bladene trenger de ikke a spise, ikke ga pa do, ikke sove, det roer ned frykten og far deg til a fole deg sterkere. Mennene bestemmer sine egne arbeidstimer og tjener penger ut i fra hva de finner. Inne her jobber hver mann for seg selv, med sin flaks eller uflaks. Med flaks og mye arbeid kan man tjene 2500 kr i maneden. Har man ikke flaks kan du ende opp med 250 kr pa en maned.


"Gift deg med en gruvearbeider!" er oppfordringen til byens kvinner. - "Han har mye penger, han doer foer han fyller 45 ar og da arver du pensjonen hans." En gruvearbeider kan ha tre-fire koner og det blir det mye skilsmisse av. Ved siden av gruvearbeider er derfor advokat det vanligste yrke i byen, noe man lett legger merke til etter en rask vandretur i gatene. Alle arbeidere er fullt klar over hvilken skjebne de moter ved a jobbe i gruvene. Ras, gass og feilaktige sprengninger resulterer i hundrevis av dodsfall hvert ar. Slipper du unna dette dor du til slutt av silica- forgiftning; opphopning av giftig stov i lungene.

Vi fortsatte innover i gruva, paa veien motte vi noen menn som var ferdige med arbeidet sitt i etg. 80! Saa langt nede er temperaturen oppe i 45 grader celsius og stovmengden gjor det sa ille at du ikke kan jobbe der mer enn fire timer om gangen. Vi kravlet oss femti meter nedover to etasjer. Her merket vi at det var varmere, tyngre a puste og mer stov. Vi traff en mann som jobbet helt alene i "sin del" av gruven. Med meiselen godt plantet inn i bergveggen tok han tjue slag med hammeren, en liten pause og tjue slag til. Slik haddde han holdt pa i sju timer. Hvert hull tok tre timer a hogge. Nar hullet var ferdig satt han inn en sprengladning som banet veien 1 1/2 meter bortover. Pa en dag lagde han fem slike hull.















Guiden vaar kjente han og stilte en del sporsmal sa vi fikk hore litt om arbeidet hans. Svarene hans sa ikke sa mye, men maaten han sa det paa bar preg av arbeidsforholdene og cocaens pavirkning pa kroppen hans. Det ble et sterkt moete med en manns harde virkelighet. En time senere var vi ute av gruven, nedstoevet og uten stemme. Tre timer i "helvete" var nok for oss, og har satt sterke spor i begge to.

Potosi er den viktigste byen for utviklingen av den moderne verden som folk flest aldri har hoert om. Vi glemmer den aldri.