Jul uten snø!

Vi har tilbragt jula i Copacabana ved Titikakasjoen. Her har vi brukt dager paa aa bake julekaker og brod, spille spill og generelt prove aa fremkalle mest mulig julestemning. Paa julaften spiste vi kalkun og flamberte bananer paa restaurant, dagen ble avslutta i kveldsgudstjeneste i katedralen her i byen. Naar julekakene dominerer mageinnholdet har vi gaat pa tur utenfor byen, eller leid oss kayakk. Stemninga er rolig, og det passer oss veldig bra. God jul og godt nyttar, alle sammen.

Jungelsafari i adventstiden

Advent er ventetid. Dette fikk vi smertelig erfare i forbindelse med vaar jungelekspedisjon her i Bolivia. Det var 18 timer buss fra La Paz med asfalt to av timene og 3800 hoydemeter nedstigning for vi kom til jungelbyen Rurrenabaque. Omradet rundt denne byen kan by pa noe av det rikeste dyrelivet og artsmangfoldet i hele verden. Vi rakk en tur i Pampas (savanne, fuktug, flatt landskap) og en i jungel. Mange fine opplevelser og masse dyreliv! Vi lar bildene tale for seg selv.

Gunnar paa anacondaleting!


Vi fikk naerkontakt med mange forskjellige aper. Rundt leiren vaar kom det noen krabater som gjerne ville ha banan!
En sulten alligator kom ogsa paa besok...


Etter en opplevelsesrik uke, var det tid for aa dra videre. Etter 18 timer buss var vi tilbake i La Paz. Derfra gikk turen til Copacapana ved Titikakasjoen, der vi naa feirer jul.

Fjellet som spiser mennesker

"Ikke ta solv fra dette fjellet for det tilhorer en annen!" Det sies at fjellet sa disse ordene til den forste indianeren som oppdaget fjellets rikdommer pa 1500-tallet. Fjellet fikk navnet Potosi - "det som lager mye lyd". I dag, nesten 500 ar etter fjellets rikdommer ble oppdaget for forste gang, har fjellet over 8 millioner liv pa samvittigheten. Slaver ble importert fra Afrika og sammen med indianere jobbet de dag og natt for a hente solv ut av fjellet for spanske conquistadorer.

Slavene gjorde fort oppror og nektet a jobbe mer. Spanjolene svarte med a lage en gudestatue som de kalte "Tio" (feiluttalelse av "Dios", som betyr gud). Denne Tio skulle drepe dem hvis de nektet a jobbe mer. Tio blir den dag i dag ofret til og tilbedt av gruvearbeiderne. Hvis du ikke har ofret nok alkohol, coca-blader eller sigaretter kan han holde igjen sprengladningen, og sprenge den med en gang du kommer inn igjen for a se hva som gikk galt. Inne i fjellet kan ikke den kristne Gud na dem, de er i helvete. Derfor tilber de Tio - djevelen for beskyttelse mens de jobber i gruvene, og den kristne Gud med en gang de kommer utenfor. Pachamama, selve fjellet, er kona til Tio og ogsa arsaken til mange av ulykken i gruvene. Misunnelse fra Pachamama er grunnen til at kvinner sjelden far komme inn i gruvene. Med forholdene tatt i betraktning har vi stor forstaelse for den utbredte overtroa blant gruvearbeiderne.

Potosi, byen som har vokst opp rundt gruvedriften, var i sin tid en av verdens rikeste, noe som har satt et sterkt preg pa arkitekturen rundt sentrum. I alt 45.000 tonn rent solv ble hentet ut fra fjellet mellom 1556 og 1783. Etter dette har tinn og bly blitt de viktigste mineralene som hentes ut fra fjellet, i tillegg til solvet. I dag jobber det over 20.000 menn i gruvene, 1000 av disse er barn.

For vaar del startet turen med et besok til gruvemarkedet. Arbeiderne faar ikke dekket noen ting selv, alt betales fra egen lomme. Her selges beskyttelsesutstyr, dynamitt, coca-blader og litt mat. Vi kjopte med oss litt dynamitt og brus som gave til gruvearbeiderne. Etter 300 meters gange inn i tunellen moter vi de forste arbeiderne. Ratne tenner, en munn full av coca-blader og en sterk spritlukt apenbares i det de moeter oss med brede smil. En mann sitter og gjor klar sprengladningene foran en statue av Tio.
Trillebarlass med stein ruller forbi oss og tommes i sma jernbanevogner. "Dere kan ta et raskt bilde hver, og sa ma vi dra videre. Vi ma ikke forstyrre dem i arbeidet", sa guiden. De har allerede jobbet atte timer i strekk og har seks timer igjen av forste skift. Deretter har de pause i fire timer foer de starter pa en ny oekt, fra kl 20:00 til 03:00 pa natta. Coca er vidunderbladet som gjor disse arbeidstidene mulige. Med bladene trenger de ikke a spise, ikke ga pa do, ikke sove, det roer ned frykten og far deg til a fole deg sterkere. Mennene bestemmer sine egne arbeidstimer og tjener penger ut i fra hva de finner. Inne her jobber hver mann for seg selv, med sin flaks eller uflaks. Med flaks og mye arbeid kan man tjene 2500 kr i maneden. Har man ikke flaks kan du ende opp med 250 kr pa en maned.


"Gift deg med en gruvearbeider!" er oppfordringen til byens kvinner. - "Han har mye penger, han doer foer han fyller 45 ar og da arver du pensjonen hans." En gruvearbeider kan ha tre-fire koner og det blir det mye skilsmisse av. Ved siden av gruvearbeider er derfor advokat det vanligste yrke i byen, noe man lett legger merke til etter en rask vandretur i gatene. Alle arbeidere er fullt klar over hvilken skjebne de moter ved a jobbe i gruvene. Ras, gass og feilaktige sprengninger resulterer i hundrevis av dodsfall hvert ar. Slipper du unna dette dor du til slutt av silica- forgiftning; opphopning av giftig stov i lungene.

Vi fortsatte innover i gruva, paa veien motte vi noen menn som var ferdige med arbeidet sitt i etg. 80! Saa langt nede er temperaturen oppe i 45 grader celsius og stovmengden gjor det sa ille at du ikke kan jobbe der mer enn fire timer om gangen. Vi kravlet oss femti meter nedover to etasjer. Her merket vi at det var varmere, tyngre a puste og mer stov. Vi traff en mann som jobbet helt alene i "sin del" av gruven. Med meiselen godt plantet inn i bergveggen tok han tjue slag med hammeren, en liten pause og tjue slag til. Slik haddde han holdt pa i sju timer. Hvert hull tok tre timer a hogge. Nar hullet var ferdig satt han inn en sprengladning som banet veien 1 1/2 meter bortover. Pa en dag lagde han fem slike hull.















Guiden vaar kjente han og stilte en del sporsmal sa vi fikk hore litt om arbeidet hans. Svarene hans sa ikke sa mye, men maaten han sa det paa bar preg av arbeidsforholdene og cocaens pavirkning pa kroppen hans. Det ble et sterkt moete med en manns harde virkelighet. En time senere var vi ute av gruven, nedstoevet og uten stemme. Tre timer i "helvete" var nok for oss, og har satt sterke spor i begge to.

Potosi er den viktigste byen for utviklingen av den moderne verden som folk flest aldri har hoert om. Vi glemmer den aldri.

Eksamen i Sucre

Den siste uka har vi vaert i Sucre. Her har dagene gatt i lesing fram til eksamen for Gunnar sin del, mens Silje har pludret med andre ting.
















En trøtt Gunnar spiser frokost før eksamen

Vi har bodd pa et hostel med felleskjøkken, og her har Silje fatt utfolde seg. Det har resultert i pannekaker, krydrede kjøttboller i tomatsaus, hjemmelagde hamburgere, kokt mais og sjokoladepudding. Dette har vi desverre ingen bilder av, siden alt forsvant med én gang det ble laget;)

Na gar turen videre til Potosí der vi skal kjenne pa atmosfaeren til en av de forhenvaerende rikeste kolonibyene i verden. Her skal vi besøke byens sølvgruver som i kolonitiden gjorde byen sa rik.

Tekst og bilde: Silje

I hjertet av byen

I Venezuela og Colombia heter de Simon Bolivar. I Peru er det snakk om Plaza de Armas. Her i Bolivia har de fått navn etter nasjonale festdager. Det er sentrumsparken det er snakk om. Parken midt i byen. Ofte omgitt av byens katedral, presidentpalass, stortinget eller et heftig luksushotell.

Her samles familiene på sondager og pensjonister okkuperer benkene under resten av uken. Midt i parken tårner en staut steinfigur opp (ofte Simon Bolivar) omgitt av lóver, tigre, i noen tilfeller Maria, eller andre symbol som kan kaste et godt lys over helten. Palmer og fargerike blomsterdanderinger gir frisk luft i ellers ofte sterkt forurensede byer. En og anna bikkje lusker rundt etter en matbit, mens hundrevis av duer flakser fram og tilbake mellom benkene for litt mais. Mor og far kjoper mais til ungen sin. Så leier de inn en av fotografene i parken, får ungen til å kaste litt rundt seg mens han smiler, og vips! Der har du ungen omgitt av masse duer foran Simon Bloivar og byens katedral foreviget!

Fotgrafen er bare en av mange som har arbeidsplassen sin her. Skopussere, godteriselgere, mais-damen, politiet, tyvene og ikke minst tiggerne har funnet denne parken lônnsom. Oss turister setter også pris på en benk å slå oss ned på etter en lang og innholdsrik dag. Etter hvert som vi til sammen har tilbragt ganske mange timer i disse parkene, begynner vi å kjenne igjen mye fra by til by og land til land.














Vi fâr hyppige tilbud om a kjope alt fra gelé til minnebrikker. En dag fikk vi sporsmal av en skopusser pa 12 âr om han skulle pusse sandalene vâre(!) Vi takket nei, men han kunne fâ pusse fjellskoene som Gunnar hadde i sekken. Etter vi hadde sittet en stund kom det flere gutter som slo av en prat. Én ville pusse kameraveska var, ei jente fikk resten av geléen vi spiste og en annen gutt ble litt erta av de andre fordi han var tyv.

Vi treffer mange unger som ber om penger, mat eller om vi vil kjope tyggis av de. Det kan vaere sjokkerende og tankevekkende, og viser en verden vi ikke er sa vant med.
Et tema som har opptatt vâr interesse langs vâr vandring i alle parkene, er duer. Duene er som i Norge; nebb, fjaer og kurring. Det vi har observert her er overhodet ikke spesielt for denne verdensdelen, tvert i mot kan det sikkert oppleves ved Trondheim Torg ogsâ, men kanskje ikke på denne årstiden. Vi snakker om hann-duens flôrting og hunn-duens flukt. Her er det hann-duen som fanger blikket. Når han finner ei bra due (det tar ofte ikke så lang tid) småjogger han bort til henne og blåser seg opp. Han sprader rundt og gjoer seg så hoy som mulig, mens han snurrer rundt og rundt. Når hunn-duen blir oppmerksom denne oppforselen springer hun vekk. Hannen folger etter i imponerende staut positur, tar dansen på nytt og folger etter. Hvis hun-duen springer raskt nok, gir han opp og finner seg ei ny. Hvis ikke, får ofte flere hannduer sansen for akkurat denne dua og flokker seg rundt henne.



Slik går dagen til duene. Hvis de ikke sitter og driter på statuen av Simon Bolivar eller flakser rundt som statister til fotogene småunger, finner du de jagende etter hverandre. Dama forst, hann-duen spradende håpefull etter.

Skrevet av: Gunnar og Silje