Un hombre susposo...

Som de spansktalende av leserne våre kan forstå utfra overskriften til dette innlegget, har vi vekslet ord med en noe "spesiell" herremann... Vel, ingenting å bekymre seg over, og det var da heller ikke så mange ord, men det som ble sagt var av sånn karakter at jeg ikke kan dy meg for å gjengi hendelsesforløpet! Det har ikke skjedd så mye de siste dagene (og derav diskrepansen fra tidligere lovnader om større bloggefrekvens...), annet enn lesing og oppgaveskriving! ...så kravene til innleggsinnhold synker med tilgjengelig bildemateriale (og vi lyktes dessverre ikke å forevige tilfellet som snart skal beskrives). Så til bloggens første bildeløse innlegg har jeg følgende å si: Beklager!

I kveldens mottiltak til gryende sult gikk vi ut for å spise, for anledningen på "G.C.B.", en billig restaurant med stort utvalg og bra kvalitet. Kelneren som betjente oss snakket overraskende godt engelsk, og kunne fortelle at han hadde en liten buisness med kontor på gatehjørnet, og fortsatte med følgende utsagn: "I got everything, and by everything I mean EVERYTHING. So, what would you like?", vi stopper sitatet der, for det var da jeg tenkte i mitt stille sinn: "Har du kaviar?". Jeg fikk meg dessverre ikke til å spørre, dels fordi han ikke så ut til typen å spøke med, dels fordi Anne har lovt å ta med en tube (og hun kommer på mandag), men det hadde unektelig vært morsomt å sette utsagnet på prøve! Det var selvfølgelig diverse rusmidler og/eller andre "tilfredsstillende" produkter han siktet til, men som sagt, jentene kommer på mandag!

Vel, akkurat så trivielt og bildeløst var dette innlegget. Imorgen begynner vi å bevege oss mot Bogotá, noe som forhåpentligvis vil bidra til mer innholdsrike kunngjøringer i neste innlegg!


Tekst: Martin

Castillo San Felipe de Barajas

Som det desidert største og sterkeste fortet bygget av spanjolene på det amerikanske kontinentet, hviler "el Castillo San Felipe de Barajas" med majestetisk utsikt over gamlebyen i Cartagena. Av et tjuetals større og mindre forsvarsverk i byen var det denne borgen som skulle by pirater og engelskmenn størst motstand under forsøk på å beleire byen under kolonitiden. Det sies at i 1741 kom sir Edward Vernon med 186 skip og 25.000 mann og var fast bestemt på å innta byens herligheter ved en kort og effektiv kamp. På brystet bar han en medalje som et trofé av den forventede beleiringen av Cartagena. Litt over 3500 staute spanske og colombianske soldater var nok til å sende kommandant Edward Vernon skuffet hjem til de britiske øyer. I dag, 270 år senere, er 14.000 pesos nok til å avdekke denne borgens dype hemmelgheter.


Når solen synker ned i det karibiske hav, temperaturen blir overkommelig og musikken slåes på for fullt for danseglade cartagenere. - Når gatebikkjene strømmer ut i gata, doplangerne står med knyttede never på gatehjørnene og mørket for alvor har lagt seg over kolonibyen. Da står el Castillo San Felipe de Barajas som et opplyst klenodie og våker over Cartagena med et budskap til alle byens innbyggerne om byens blodige fortid.


Med denne inspirasjonen er det vi, en stekende varm lørdags ettermiddag, går opp den brosteinsbelagte bakken til borgen for å prøve å forstå hva den står der å lyser så fint opp for. Hva har de tykke veggene, de mørklagte gangene, de en gang så fryktede kanonene eller den majestetiske framtoningen med det colombianske flagget vaiende helt til topps, å fortelle oss?

Etter å ha gått lenger og lenger ned i en av gangene som gjennomhuller borgen kjenner vi at det plasker rundt føttene våre. I brosjyren vi har fått med står det at enkelte av tunnellene nesten gikk helt ned til havoverflaten. De ble bygget for å kunne utføre bakholdsangrep inne i de mørke gangene, hvis borgen noen gang skulle bli inntatt av fiender. Det brune vannet rekker oss bare ti-femten cm opp på leggen, så vi fortsetter i håp om å etter hvert se noe annet enn bare mørke vegger og skittent vann. Blitsen fra kameraene er vår eneste lyskilde. "Stopp!" hvisker Martin, "hør". Vi lar blitsen hvile, og stopper opp. Mørket og stillheten er total. Så plasker det i vannet noen titalls meter framfor oss. Plaskingen tar snart slutt og en svak, men tydelig knaffsing høres fra samme sted. Vi er ikke alene...

Med disse lydene stopper ekspedisjonen. Raske, bestemte skritt tar oss etter hvert opp til overflaten der vi akkurat rekker å nyte solnedgangen med fantastisk utsikt over gamlebyen. En ny dag er forbi og kveldens sjarm innbyr til en bedre middag i Getsemani, bydelen vi bor i. Igjen er det gatebikkjene, doplangerne og de danseglade colombianerne, under fasaden av voldsomme balkonger og kreativ arkitektur som omgir oss.


Tekst: Gunnar Foto: Martin og Gunnar

Hjemmelaget!

Forleden dag disket vi opp med måltid for hverandre! Gunnar kunne overraske med å være først opp av sengen igår, og innbydde til stekt egg, ristede brødskiver, nykokt kaffe og et ukjent antall grønnsaker tilbredt på foredlende vis! Gesten ble senere på dagen besvart med kyllingfajitas "a la Martín". Bildene fra middagen er et produkt av frokostens etterpåklokskap. I mangel av bildematerial fra første bespisning, (skjønner jo at utvalgte familiemedlemmer og personer av særlig karakter med tanke på fremtidsargumenter kunne tenke seg slikt) kan undertegnede informere om at det var en orgastronomisk opplevelse som mangler sidestykke i hypermoderne tidsregning (les: etter vi ankom kontinentet)!

Målet helliger middlet?
Her brukes iallfall Gunnars "Brusletto fra 1997" til tomatkutting...

Middagen er servert! =)


Tekst: Martin Foto: Gunnar

Studieintensiv...

Dagene flyr forbi mens guttene stadig suger til seg informasjon om kirkehistorie, katolisisme, konfesjoner, kanonisering, katakomber, kristendomsformer, kirkemøter, kjærlighetsmåltid, kalvinisme, og de mer sekulære "k'ene" karibisk kultur og kreolske kaker...
De siste dagene har vi tilsammen lest over 600 sider med pensum, og føler oss snart klare for å skrive oppgave! Gleder oss til å bli ferdig med denne offensiven, ikke minst så vi kan rette oppmerksomheten vår til Silje og Anne når de kommer! Dette bildet er (dessverre) nokså beskrivende for studietilværelsens søte forgjengelighet! ...vi kan iallfall håpe at den forgår... ...så lenge det ikke fører til at vi forgår oss mot noen!

Nå i kveld har vi ruslet oss en runde med kameraene våre og motivene kommer som perler på en snor, dessverre ikke så greit å få til gode bilder uten ordentlig kamerastativ når lyset svinner hen i vest... Men her er en liten kolleksjon av kveldens "keepers"!Bryggen i gamlebyen.

Universitetsinngangen by night.

"Monumento de los Pegasos" ved bryggen i gamlebyen!

I likhet med de som holdt valgvake i hjemlandet siste døgn, har jeg fulgt spent med på meningsmålingen vi har hatt gående i margen på bloggen vår, og er glad over å kunne annonsere lesernes demokratisk avgjorte ytring: Bloggen er perfekt! Spørsmålet nå er vel hvem som skal få skylden for at de andre alternativene gjorde det så dårlig under valget, men alle stemmer vil bli hørt. Vi skal prøve å legge ut litt mer bilder og skrive enda litt oftere! ...vi kan jo bare håpe at det ikke går utover kvaliteten på innleggene!


Tekst: Martin Foto: Gunnar og Martin

¡Cartagena!

En eventyrlig by kjent for sine brosteinbelagte gater og kolonialske bebyggelse. Byen ble grunnlagt i 1533 under spansk herredømme, og vokste snart frem til å bli Karibiens hovedstad. Det var her de spanske skattene ble oppbevart mens de ventet på galleoner for å bli fraktet til Europa. Byen ble derav attraktiv for sjømenn av plyndrende herkomst, og led under en konstant trussel for piratangrep. Bymurer og festningsverk ble bygget, hvilket i dag utgjør noen av de mest besøkte turistatraksjonene, og fremtstår som et motstykke til den ellers så romantiske byen.
Vi har tatt inn på Hotel San Roque, et nydelig bygg fra 1600-tallet, i tillegg til små koslige rom med private bad og trådløs internettdekning, finnes et kjøkken til fri disposisjon. Som studenter finner vi dette svært beleilig, ikke minst med tanke på prisen som er 60NOK per pers per natt...
Trange gater med balkonger så langt øyet kan se...

Dette bygget rommer en gull og smaragdutstilling fra 1500-tallet.

Denne fiskehandlerens fremtoning forekom meg som en ekte sjørøver, med gullring i øret, skaut, sølv i tennene og skarpe kniver!

Strandlivet er heller ikke å forakte når vannet holder 32°C! =)

Vi ankom sist onsdag, og har siden det rukket å oppleve stort sett det byen har å by på av gratis attraksjoner. Dagene fremover vil nok bli preget av lesing og oppgaveskriving da vi håper å kunne være ferdig med oppgaveskrivingen til jentene kommer! Ja, for Anne og Silje kommer den 28. Sånt gjør guttene glade! =)


Tekst: Martin Foto: Gunnar og Martin

Flight 7474Y

Er vel fornuftig å informere om at vi ikke befinner oss i Merida lenger, ei heller Venezula! Nei, for vi sitter faktisk på flyplassen i Bogotá i Colombia, på tur til Cartagena! =) Grei avveksling til de siste dagers strabasiøse ferder med båt, bil, buss, metro og gåing!

Tiden på flyplassen utnyttes til bloggskriving, mailskriving, studier og alt annet man kan gjøre når internettilgang inngår 5 timers venting!

Tekst og Foto: Martin

Høyt og lavt!

Tidligere har vi jo fortalt om dykking som foregikk i anledningen Gunnars bursdag, da bildemateriale var vanskelig å fremdrive ble det dessverre ikke noe blogginnlegg om undervannslivet. Så da vi spente på oss paraglidingseletøy kan vi jo kalle det en reaksjon på bevisinnhentingens mislykkethet i det dyptgående evenementet, for i gårdagens kveldsaktivitet var det ikke mangel på fine motiver! Bildene taler for seg selv!
Gunnar skal ut på umotorisert flyging for første gang i sitt liv!

Martin gjør seg klar til TakeOff.

En fantastisk utsikt og en fantastisk solnedgang gjorde sitt til at den 30min lange skjermturen ble uforglemmelig!

Vi var ikke de eneste som inntok fuglenes domene denne kvelden... Forståelig nok med tanke på de fantastiske termiske forholdene og utsikten denne dalen kunne by på! =)

Absolutt en strålende kveld! ...som på ingen måte kan sammenlignes med det bildene nedenfor viser, men vi har endelig fått bildene fra dykkingen i Karibien!

Bildene viser Martins oppdagelser i det han utforsker underlivsvannet i det karibiske hav. Grunnet kraftige strømmer var dessverre sikten ikke så mye å skryte av, men det yrer av sprellende liv!
Martin signaliserer at alt er OK! Vannet holdt behagelige 28°C...


Tekst: Martin Foto: Martin og Gunnar

Mot Andesfjellene

En knall gul soloppgang over Isla de Margarita var det siste vi fikk med oss fra dette besøket i Karibien, da vi kl 05:00, lørdags morgen satte oss i drosjen på vei til fergekaja. Planen for dagen var som følger; ta ekspressferga over til fastlandet, hoppe på direktebussen til Mérida, som venter rett utenfor ferga, og så slappe av på bussen de 18 timene det tar og komme seg til fjellbyen vi har lest så mye positivt om. Ekspressferga gikk ikke denne morgenen. Dagen ble en helt annen enn planlagt.

Alternativet ble den tradisjonelle båten over til Puerto la Cruz, som bruker dobbelt så langt tid, men til gjengjeld er halvparten så dyr. Den dro to timer senere, så vi mista bussen til Mérida. Neste buss går om 23 timer, fikk vi høre. Dhou! Tiden er lang for den som venter, sies det, så vi bestemte oss etter mye om og men for å ta en buss til Caracas istedet. Kanskje rekker vi en nattbuss videre til Mérida? Bussturen starter som bussturer ofte gjør her i Venezuela, med en kort andakt oppfulgt av en bønn til Gud om at vi skal komme trygt fram, alt sammen framført av en selger som vil gi oss tre oppfyllbare penner til prisen av èn. Vi takker nei til tross for kreative salgstriks, og legger oss til å sove.
Etter seksten timer på farten innser vi at det kan komme til å bli en overnatting på terminalen i Caracas. Før bussen stopper sender vi allikevel begge inn en søknad til vår kjære skaper om at dette ikke må bli så ille som det ser ut til. Bussen stopper. Ja, det går en nattbuss allikevel til Mèrida i kveld! Men håpet synker fort da vi fant ut at bussen gikk fra en terminal på den andre siden av hovedstaden, om tjue minutt. Rett utenfor står en lokalbuss til nærmeste metrostasjon, vi hopper på. Ut av bussen ti minutt senere, ned i undergrunnen, hopper på metroen vestover, hopper av metroen, hopper på metroen sørover, hopper av metroen og vandrer gatelangs for å finne terminalen. Bussen til Mérida var selvfølgelig forsinket og vi kommer akkurat på før den kjører av gårde mot Andesfjellene.

Bussene her har god kvalitet. Airkonditionen står på fullt og gjør at to vintervante nordmenn fryser under hele turen. To timer fra Caracas blir vi vitner til en episode som setter en støkk i oss begge. På setet foran oss får plutselig den ene passasjeren nok av at naboen drikker rom og breier seg i setet sitt. De kjefter løs på hverandre i ti sekunder før slagsmålet er i gang. Vår edrue medpassasjer sender av gårde slag etter slag rett i ansiktet på naboen. Innimellom kommer det kraftige spark også før vi griper inn og får stanset oppgjøret. Blodet renner fra øynene og munnen. En episode, som i Norge ville ha endt med at den ene dro rett på sykehus og den andre rett i fengsel, endte her med at alkoholen ble fratatt offeret i slagsmålet. Uten å ha slått en eneste gang fikk han all skyld fordi han hadde drukket. Partene satt seg i hver sin enda av bussen, og alt var tilbake som før...

Da bussen endelig stoppet tidlig Søndag morgen, fikk vi høre at dette slettes ikke var Mérida. For å komme dit måtte vi ta enda en buss. Etter enda 90 trange og varme minutter befinner vi oss i Mérida. En drosje til hotellet, så var turen over. Etter en totalt 30 timer lang reise i strekk kan vi telle 3 drosjer, 3 busser, 2 t-banetog, 1 båt og litt gåing. Så gjenstår det å se hva denne byen har å by på og om den var verd alle kilometerne.


Tekst og foto: Gunnar

Mr. Roberts

I påvente av kontantuttak har vi tilbrakt de to siste dagene i selskap av den svært så trivelige 74år gamle multimillionæren Bill Roberts! Han har såvidt blitt nevnt tidligere, men her kommer en mer detaljert presentasjon: Denne karen ble født i Belfast i det Herrens år 1935. Rikdom var fremmedord i Irland på den tiden, og han som så mange andre måtte lære på den harde måten. Ifølge ham selv var han aldri sulten, men sko og klær var det værre med. Det gikk ikke så bra på skolen heller, så da han i en alder av 14 ble tilbudt jobb som hjelpegutt i butikken der faren jobbet, svarte han uten så mye som å blunke. Butikken var en tekstilforetning med kundegruppe basert i sosieteten, hvilket førte til at han lærte seg "proper grammar", noe som visstnok har hjulpet han mange ganger senere i livet. Som 16åring fikk han en notisbok av sin far med følgende instruks: "in this you write all, ALL of your income and expenses, down to the last penny", hvilket han har gjort slavisk siden.

Kofferten med disse notisbøkene ble bare tyngre og tyngre ettersom han ble en svært dyktig selger. 26år gammel fikk han tilbud om å bli daglig leder for teppeavdelingen, noe som han igjen uten å blunke takket ja til. Året etter fikk han i tillegg ansvaret for interiøravdelingen, nok en gang uten å blunke var svaret positivt. På denne tiden hadde han en fridag i uken, men innså at han begynte å ha nok egenkapital til å kunne drive litt handel også på denne dagen. Ved en tilfeldighet ble han spurt om han kunne lage noen irske flagg til "st. Patricks-day". Så i skjul fikk han kjøpt opp stoff og produserte irske flagg, alt foregikk på fridagen hans. Siste fridag før st. Patricksdagen var første gang han gjorde inntog på storkapitalistenes arena. Med en fortjeneste på 1 pund per flagg og over 300 000 solgte flagg, var stormannslivet igang! Tiden som følger er preget av en rekke avgjørelser (hver av dem uten å blunke), nye notisbøker med svimlende overskudd som følge av omfattende grossistvirksomhet, hovedsaklig basert i oppkjøp av tyske konkursrammede tekstillager, og videresalg til den britiske sosieteten. En morsom liten historie som må nevnes her er et kjempelager av tyskproduserte grå dresser og svarte skjorter som ingen ville kjøpe for de var så "kjedelige". Men Mr. Roberts hadde kjennskap til "a rather boring gang of suit wearing gents" - den katolske kirkes prester! Han sydde på vatikanets tegn (to nøkler i kryss), og mer som en practical joke fikk han i tillegg påskriften "in service of Mr. William Roberts" på vaskelappen! Dette førte til at iløpet av kort tid og fremdeles rundt om i Europa går gråkledde katolske prester med budskap om at de egentlig jobber for Mr. Roberts! =)

Vel, nok om hans forretninger og mer om hans kvinner. For med pengene kom elskerinnene, ja de stod visst nærmest i kø. Etter 8 år med utroskap hadde hans kone fått nok (meget forståelig, spesielt ettersom han ikke valgte å legge særlig skjul på den utenomekteskapelige aktiviteten). Ekskona fikk huset og halve formuen, mens Mr. Roberts bestemte seg for å slutte å jobbe, og heller dra til sjøs. Så som 48-åring pensjonerte han seg og mønstret på en seilbåt. Etter to år med opplæring og en kvinne eller to i hver havn bestemte han seg for å kjøpe sin egen båt. Valget falt på yachten "El Karim", tidligere eiendom av det Saudi-Arabiske kongehuset. Yachten tok også veien innom presidenten av Algeria før den fant veien til Mr. Roberts. De siste 12 årene har han bodd i Venezuela, hvorav de siste 4 på øya Isla de Margarita. Hvilket førte til vårt møte med denne fargerike pensjonisten. De siste to dagene har vi som sagt vært sammen med denne historiefortellende millionæren, som blir stadig mer religiøs og sentimental på sine eldre dager. Han skulle visstnok gitt alt han har og alt han noen gang har hatt "only to experience true love, just once"! Ord til ettertanke for de av oss som er lykkelig som liten!

Vi fikk begge gleden av å kjøre hans splitter nye Honda Pilot, forøvrig en spennende erfaring i den venezuelanske trafikken...


Her forklares sjøveien til Den dominikanske republikk!


Dagen ble avsluttet med solnedgang ved en av hans favorittstrender i hele verden! =)


Tekst: Martin Foto: Gunnar og Martin


Ps: Som svar på problemet hans anbefalte vi norske kvinner, så single kvinnelige lesere i alderen 25-80, vær på vakt! (skjønt den påfølgende replikken var: "been there, done that")