Castillo San Felipe de Barajas

Som det desidert største og sterkeste fortet bygget av spanjolene på det amerikanske kontinentet, hviler "el Castillo San Felipe de Barajas" med majestetisk utsikt over gamlebyen i Cartagena. Av et tjuetals større og mindre forsvarsverk i byen var det denne borgen som skulle by pirater og engelskmenn størst motstand under forsøk på å beleire byen under kolonitiden. Det sies at i 1741 kom sir Edward Vernon med 186 skip og 25.000 mann og var fast bestemt på å innta byens herligheter ved en kort og effektiv kamp. På brystet bar han en medalje som et trofé av den forventede beleiringen av Cartagena. Litt over 3500 staute spanske og colombianske soldater var nok til å sende kommandant Edward Vernon skuffet hjem til de britiske øyer. I dag, 270 år senere, er 14.000 pesos nok til å avdekke denne borgens dype hemmelgheter.


Når solen synker ned i det karibiske hav, temperaturen blir overkommelig og musikken slåes på for fullt for danseglade cartagenere. - Når gatebikkjene strømmer ut i gata, doplangerne står med knyttede never på gatehjørnene og mørket for alvor har lagt seg over kolonibyen. Da står el Castillo San Felipe de Barajas som et opplyst klenodie og våker over Cartagena med et budskap til alle byens innbyggerne om byens blodige fortid.


Med denne inspirasjonen er det vi, en stekende varm lørdags ettermiddag, går opp den brosteinsbelagte bakken til borgen for å prøve å forstå hva den står der å lyser så fint opp for. Hva har de tykke veggene, de mørklagte gangene, de en gang så fryktede kanonene eller den majestetiske framtoningen med det colombianske flagget vaiende helt til topps, å fortelle oss?

Etter å ha gått lenger og lenger ned i en av gangene som gjennomhuller borgen kjenner vi at det plasker rundt føttene våre. I brosjyren vi har fått med står det at enkelte av tunnellene nesten gikk helt ned til havoverflaten. De ble bygget for å kunne utføre bakholdsangrep inne i de mørke gangene, hvis borgen noen gang skulle bli inntatt av fiender. Det brune vannet rekker oss bare ti-femten cm opp på leggen, så vi fortsetter i håp om å etter hvert se noe annet enn bare mørke vegger og skittent vann. Blitsen fra kameraene er vår eneste lyskilde. "Stopp!" hvisker Martin, "hør". Vi lar blitsen hvile, og stopper opp. Mørket og stillheten er total. Så plasker det i vannet noen titalls meter framfor oss. Plaskingen tar snart slutt og en svak, men tydelig knaffsing høres fra samme sted. Vi er ikke alene...

Med disse lydene stopper ekspedisjonen. Raske, bestemte skritt tar oss etter hvert opp til overflaten der vi akkurat rekker å nyte solnedgangen med fantastisk utsikt over gamlebyen. En ny dag er forbi og kveldens sjarm innbyr til en bedre middag i Getsemani, bydelen vi bor i. Igjen er det gatebikkjene, doplangerne og de danseglade colombianerne, under fasaden av voldsomme balkonger og kreativ arkitektur som omgir oss.


Tekst: Gunnar Foto: Martin og Gunnar