Mot Andesfjellene

En knall gul soloppgang over Isla de Margarita var det siste vi fikk med oss fra dette besøket i Karibien, da vi kl 05:00, lørdags morgen satte oss i drosjen på vei til fergekaja. Planen for dagen var som følger; ta ekspressferga over til fastlandet, hoppe på direktebussen til Mérida, som venter rett utenfor ferga, og så slappe av på bussen de 18 timene det tar og komme seg til fjellbyen vi har lest så mye positivt om. Ekspressferga gikk ikke denne morgenen. Dagen ble en helt annen enn planlagt.

Alternativet ble den tradisjonelle båten over til Puerto la Cruz, som bruker dobbelt så langt tid, men til gjengjeld er halvparten så dyr. Den dro to timer senere, så vi mista bussen til Mérida. Neste buss går om 23 timer, fikk vi høre. Dhou! Tiden er lang for den som venter, sies det, så vi bestemte oss etter mye om og men for å ta en buss til Caracas istedet. Kanskje rekker vi en nattbuss videre til Mérida? Bussturen starter som bussturer ofte gjør her i Venezuela, med en kort andakt oppfulgt av en bønn til Gud om at vi skal komme trygt fram, alt sammen framført av en selger som vil gi oss tre oppfyllbare penner til prisen av èn. Vi takker nei til tross for kreative salgstriks, og legger oss til å sove.
Etter seksten timer på farten innser vi at det kan komme til å bli en overnatting på terminalen i Caracas. Før bussen stopper sender vi allikevel begge inn en søknad til vår kjære skaper om at dette ikke må bli så ille som det ser ut til. Bussen stopper. Ja, det går en nattbuss allikevel til Mèrida i kveld! Men håpet synker fort da vi fant ut at bussen gikk fra en terminal på den andre siden av hovedstaden, om tjue minutt. Rett utenfor står en lokalbuss til nærmeste metrostasjon, vi hopper på. Ut av bussen ti minutt senere, ned i undergrunnen, hopper på metroen vestover, hopper av metroen, hopper på metroen sørover, hopper av metroen og vandrer gatelangs for å finne terminalen. Bussen til Mérida var selvfølgelig forsinket og vi kommer akkurat på før den kjører av gårde mot Andesfjellene.

Bussene her har god kvalitet. Airkonditionen står på fullt og gjør at to vintervante nordmenn fryser under hele turen. To timer fra Caracas blir vi vitner til en episode som setter en støkk i oss begge. På setet foran oss får plutselig den ene passasjeren nok av at naboen drikker rom og breier seg i setet sitt. De kjefter løs på hverandre i ti sekunder før slagsmålet er i gang. Vår edrue medpassasjer sender av gårde slag etter slag rett i ansiktet på naboen. Innimellom kommer det kraftige spark også før vi griper inn og får stanset oppgjøret. Blodet renner fra øynene og munnen. En episode, som i Norge ville ha endt med at den ene dro rett på sykehus og den andre rett i fengsel, endte her med at alkoholen ble fratatt offeret i slagsmålet. Uten å ha slått en eneste gang fikk han all skyld fordi han hadde drukket. Partene satt seg i hver sin enda av bussen, og alt var tilbake som før...

Da bussen endelig stoppet tidlig Søndag morgen, fikk vi høre at dette slettes ikke var Mérida. For å komme dit måtte vi ta enda en buss. Etter enda 90 trange og varme minutter befinner vi oss i Mérida. En drosje til hotellet, så var turen over. Etter en totalt 30 timer lang reise i strekk kan vi telle 3 drosjer, 3 busser, 2 t-banetog, 1 båt og litt gåing. Så gjenstår det å se hva denne byen har å by på og om den var verd alle kilometerne.


Tekst og foto: Gunnar