Jul uten snø!

Vi har tilbragt jula i Copacabana ved Titikakasjoen. Her har vi brukt dager paa aa bake julekaker og brod, spille spill og generelt prove aa fremkalle mest mulig julestemning. Paa julaften spiste vi kalkun og flamberte bananer paa restaurant, dagen ble avslutta i kveldsgudstjeneste i katedralen her i byen. Naar julekakene dominerer mageinnholdet har vi gaat pa tur utenfor byen, eller leid oss kayakk. Stemninga er rolig, og det passer oss veldig bra. God jul og godt nyttar, alle sammen.

Jungelsafari i adventstiden

Advent er ventetid. Dette fikk vi smertelig erfare i forbindelse med vaar jungelekspedisjon her i Bolivia. Det var 18 timer buss fra La Paz med asfalt to av timene og 3800 hoydemeter nedstigning for vi kom til jungelbyen Rurrenabaque. Omradet rundt denne byen kan by pa noe av det rikeste dyrelivet og artsmangfoldet i hele verden. Vi rakk en tur i Pampas (savanne, fuktug, flatt landskap) og en i jungel. Mange fine opplevelser og masse dyreliv! Vi lar bildene tale for seg selv.

Gunnar paa anacondaleting!


Vi fikk naerkontakt med mange forskjellige aper. Rundt leiren vaar kom det noen krabater som gjerne ville ha banan!
En sulten alligator kom ogsa paa besok...


Etter en opplevelsesrik uke, var det tid for aa dra videre. Etter 18 timer buss var vi tilbake i La Paz. Derfra gikk turen til Copacapana ved Titikakasjoen, der vi naa feirer jul.

Fjellet som spiser mennesker

"Ikke ta solv fra dette fjellet for det tilhorer en annen!" Det sies at fjellet sa disse ordene til den forste indianeren som oppdaget fjellets rikdommer pa 1500-tallet. Fjellet fikk navnet Potosi - "det som lager mye lyd". I dag, nesten 500 ar etter fjellets rikdommer ble oppdaget for forste gang, har fjellet over 8 millioner liv pa samvittigheten. Slaver ble importert fra Afrika og sammen med indianere jobbet de dag og natt for a hente solv ut av fjellet for spanske conquistadorer.

Slavene gjorde fort oppror og nektet a jobbe mer. Spanjolene svarte med a lage en gudestatue som de kalte "Tio" (feiluttalelse av "Dios", som betyr gud). Denne Tio skulle drepe dem hvis de nektet a jobbe mer. Tio blir den dag i dag ofret til og tilbedt av gruvearbeiderne. Hvis du ikke har ofret nok alkohol, coca-blader eller sigaretter kan han holde igjen sprengladningen, og sprenge den med en gang du kommer inn igjen for a se hva som gikk galt. Inne i fjellet kan ikke den kristne Gud na dem, de er i helvete. Derfor tilber de Tio - djevelen for beskyttelse mens de jobber i gruvene, og den kristne Gud med en gang de kommer utenfor. Pachamama, selve fjellet, er kona til Tio og ogsa arsaken til mange av ulykken i gruvene. Misunnelse fra Pachamama er grunnen til at kvinner sjelden far komme inn i gruvene. Med forholdene tatt i betraktning har vi stor forstaelse for den utbredte overtroa blant gruvearbeiderne.

Potosi, byen som har vokst opp rundt gruvedriften, var i sin tid en av verdens rikeste, noe som har satt et sterkt preg pa arkitekturen rundt sentrum. I alt 45.000 tonn rent solv ble hentet ut fra fjellet mellom 1556 og 1783. Etter dette har tinn og bly blitt de viktigste mineralene som hentes ut fra fjellet, i tillegg til solvet. I dag jobber det over 20.000 menn i gruvene, 1000 av disse er barn.

For vaar del startet turen med et besok til gruvemarkedet. Arbeiderne faar ikke dekket noen ting selv, alt betales fra egen lomme. Her selges beskyttelsesutstyr, dynamitt, coca-blader og litt mat. Vi kjopte med oss litt dynamitt og brus som gave til gruvearbeiderne. Etter 300 meters gange inn i tunellen moter vi de forste arbeiderne. Ratne tenner, en munn full av coca-blader og en sterk spritlukt apenbares i det de moeter oss med brede smil. En mann sitter og gjor klar sprengladningene foran en statue av Tio.
Trillebarlass med stein ruller forbi oss og tommes i sma jernbanevogner. "Dere kan ta et raskt bilde hver, og sa ma vi dra videre. Vi ma ikke forstyrre dem i arbeidet", sa guiden. De har allerede jobbet atte timer i strekk og har seks timer igjen av forste skift. Deretter har de pause i fire timer foer de starter pa en ny oekt, fra kl 20:00 til 03:00 pa natta. Coca er vidunderbladet som gjor disse arbeidstidene mulige. Med bladene trenger de ikke a spise, ikke ga pa do, ikke sove, det roer ned frykten og far deg til a fole deg sterkere. Mennene bestemmer sine egne arbeidstimer og tjener penger ut i fra hva de finner. Inne her jobber hver mann for seg selv, med sin flaks eller uflaks. Med flaks og mye arbeid kan man tjene 2500 kr i maneden. Har man ikke flaks kan du ende opp med 250 kr pa en maned.


"Gift deg med en gruvearbeider!" er oppfordringen til byens kvinner. - "Han har mye penger, han doer foer han fyller 45 ar og da arver du pensjonen hans." En gruvearbeider kan ha tre-fire koner og det blir det mye skilsmisse av. Ved siden av gruvearbeider er derfor advokat det vanligste yrke i byen, noe man lett legger merke til etter en rask vandretur i gatene. Alle arbeidere er fullt klar over hvilken skjebne de moter ved a jobbe i gruvene. Ras, gass og feilaktige sprengninger resulterer i hundrevis av dodsfall hvert ar. Slipper du unna dette dor du til slutt av silica- forgiftning; opphopning av giftig stov i lungene.

Vi fortsatte innover i gruva, paa veien motte vi noen menn som var ferdige med arbeidet sitt i etg. 80! Saa langt nede er temperaturen oppe i 45 grader celsius og stovmengden gjor det sa ille at du ikke kan jobbe der mer enn fire timer om gangen. Vi kravlet oss femti meter nedover to etasjer. Her merket vi at det var varmere, tyngre a puste og mer stov. Vi traff en mann som jobbet helt alene i "sin del" av gruven. Med meiselen godt plantet inn i bergveggen tok han tjue slag med hammeren, en liten pause og tjue slag til. Slik haddde han holdt pa i sju timer. Hvert hull tok tre timer a hogge. Nar hullet var ferdig satt han inn en sprengladning som banet veien 1 1/2 meter bortover. Pa en dag lagde han fem slike hull.















Guiden vaar kjente han og stilte en del sporsmal sa vi fikk hore litt om arbeidet hans. Svarene hans sa ikke sa mye, men maaten han sa det paa bar preg av arbeidsforholdene og cocaens pavirkning pa kroppen hans. Det ble et sterkt moete med en manns harde virkelighet. En time senere var vi ute av gruven, nedstoevet og uten stemme. Tre timer i "helvete" var nok for oss, og har satt sterke spor i begge to.

Potosi er den viktigste byen for utviklingen av den moderne verden som folk flest aldri har hoert om. Vi glemmer den aldri.

Eksamen i Sucre

Den siste uka har vi vaert i Sucre. Her har dagene gatt i lesing fram til eksamen for Gunnar sin del, mens Silje har pludret med andre ting.
















En trøtt Gunnar spiser frokost før eksamen

Vi har bodd pa et hostel med felleskjøkken, og her har Silje fatt utfolde seg. Det har resultert i pannekaker, krydrede kjøttboller i tomatsaus, hjemmelagde hamburgere, kokt mais og sjokoladepudding. Dette har vi desverre ingen bilder av, siden alt forsvant med én gang det ble laget;)

Na gar turen videre til Potosí der vi skal kjenne pa atmosfaeren til en av de forhenvaerende rikeste kolonibyene i verden. Her skal vi besøke byens sølvgruver som i kolonitiden gjorde byen sa rik.

Tekst og bilde: Silje

I hjertet av byen

I Venezuela og Colombia heter de Simon Bolivar. I Peru er det snakk om Plaza de Armas. Her i Bolivia har de fått navn etter nasjonale festdager. Det er sentrumsparken det er snakk om. Parken midt i byen. Ofte omgitt av byens katedral, presidentpalass, stortinget eller et heftig luksushotell.

Her samles familiene på sondager og pensjonister okkuperer benkene under resten av uken. Midt i parken tårner en staut steinfigur opp (ofte Simon Bolivar) omgitt av lóver, tigre, i noen tilfeller Maria, eller andre symbol som kan kaste et godt lys over helten. Palmer og fargerike blomsterdanderinger gir frisk luft i ellers ofte sterkt forurensede byer. En og anna bikkje lusker rundt etter en matbit, mens hundrevis av duer flakser fram og tilbake mellom benkene for litt mais. Mor og far kjoper mais til ungen sin. Så leier de inn en av fotografene i parken, får ungen til å kaste litt rundt seg mens han smiler, og vips! Der har du ungen omgitt av masse duer foran Simon Bloivar og byens katedral foreviget!

Fotgrafen er bare en av mange som har arbeidsplassen sin her. Skopussere, godteriselgere, mais-damen, politiet, tyvene og ikke minst tiggerne har funnet denne parken lônnsom. Oss turister setter også pris på en benk å slå oss ned på etter en lang og innholdsrik dag. Etter hvert som vi til sammen har tilbragt ganske mange timer i disse parkene, begynner vi å kjenne igjen mye fra by til by og land til land.














Vi fâr hyppige tilbud om a kjope alt fra gelé til minnebrikker. En dag fikk vi sporsmal av en skopusser pa 12 âr om han skulle pusse sandalene vâre(!) Vi takket nei, men han kunne fâ pusse fjellskoene som Gunnar hadde i sekken. Etter vi hadde sittet en stund kom det flere gutter som slo av en prat. Én ville pusse kameraveska var, ei jente fikk resten av geléen vi spiste og en annen gutt ble litt erta av de andre fordi han var tyv.

Vi treffer mange unger som ber om penger, mat eller om vi vil kjope tyggis av de. Det kan vaere sjokkerende og tankevekkende, og viser en verden vi ikke er sa vant med.
Et tema som har opptatt vâr interesse langs vâr vandring i alle parkene, er duer. Duene er som i Norge; nebb, fjaer og kurring. Det vi har observert her er overhodet ikke spesielt for denne verdensdelen, tvert i mot kan det sikkert oppleves ved Trondheim Torg ogsâ, men kanskje ikke på denne årstiden. Vi snakker om hann-duens flôrting og hunn-duens flukt. Her er det hann-duen som fanger blikket. Når han finner ei bra due (det tar ofte ikke så lang tid) småjogger han bort til henne og blåser seg opp. Han sprader rundt og gjoer seg så hoy som mulig, mens han snurrer rundt og rundt. Når hunn-duen blir oppmerksom denne oppforselen springer hun vekk. Hannen folger etter i imponerende staut positur, tar dansen på nytt og folger etter. Hvis hun-duen springer raskt nok, gir han opp og finner seg ei ny. Hvis ikke, får ofte flere hannduer sansen for akkurat denne dua og flokker seg rundt henne.



Slik går dagen til duene. Hvis de ikke sitter og driter på statuen av Simon Bolivar eller flakser rundt som statister til fotogene småunger, finner du de jagende etter hverandre. Dama forst, hann-duen spradende håpefull etter.

Skrevet av: Gunnar og Silje

Peru paa langs i rekordtempo

Etter en ukes venting pa sola ved kysten av Ecuador dro vi til Guayaquil, Ecuadors storste by. Storbyens kjas og mas gav oss ingen grunn til aa bli, derfor satte vi oss pa en buss sorover mot Peru. Da vi savidt hadde kommet oss over grensa i 5-tida pa morgenen fikk vi vite at peruvianske fiskere streiket pga oljeboring pa kysten. Hovedveien var stengt av med traer, steiner, brennende bildekk og det som folk fikk for godt aa kaste utover veien, i 10 mil sorover. Vi skulle ca. 12 mil til en by som heter Máncora.

Vi slo oss sammen med en gjeng backpackere som skulle til samme by som oss, og fant ut at vi skulle fa oss sorover selv. Der er lov for gaende a passere sperrene, men ikke kjoretoy. Vi fikk hore at det var 6 sperrer, deretter kunne vi ta buss. "Enkelt!" tenkte vi og slang pa oss sekkene.

Vi starta a ga, gikk forbi en sperre, tok taxi til neste sperre, gikk over neste sperre osv. Dette gjorde vi i 3-4 timer, med mer og mer gaing siden det ikke var taxier over alt. Dessuten begynte mange taxier etter hvert aa gaa tom for bensin, ironisk nok.
Lite sol i Ecuador gav seg raskt til uttrykk...

Da klokka var 12 var vi halvveis, og vi hadde forlengst innsett at turen ville bli lang. Sola stekte og veien gikk rett fram i kilometer etter kilometer. Likevel var det fullt av peruvianere som gjorde det samme som oss. Ja, man kan jo driste seg til aa tenke tilbake til Israelsfolkets vandring i orkenen. Riktignok gikk vi ikke i 40 aar, men utover ettermiddagen kunne det foles som 40 timer. Det kjorte taxier forbi oss, men de var fylt opp allerede sa ingen ville plukke oss opp. Til slutt stoppet det en bil, som kjorte oss til neste sperre (!). Denne sperra stod foran en landsby, og vi gikk til andre enden av landsbyen (vel en halvtime). Der ble vi fortalt det skulle vaere stopp pa sperrene. Etter litt fram og tilbake fikk vi samla alle inn i en minibuss som skulle kjore oss de siste 30 km til Máncora. "Yess" tenkte vi, endelig kunne vi slappe av og fa oss litt mat i skotten. Halvveis pa veien stoppa bilen, den var tom for bensin og dette var vel det som kalles toppen pa kransekaka for denne dagen. Men vi kom oss hjem, en fyr tok en bensinkanne i handa og lop mot narmeste bensinstasjon. Vi kom fram pa hostellet i ni- tida om kvelden, og folte vi fortjente a ta oss rad til en bungalow. Denne dagen ble jammen lang, men slik er det a reise her pa kontinentet!

Vi tilbragte 5 late dager i Màncora med soling, bading og sykeligging, siden Silje fikk oppkastsjau av en matforgifting. Fra Máncora til Lima tok vi nattbuss i 16 timer, sa langt den lengste bussturen vi har hatt. Buss er et veldig billig og greit framkomstmiddel i Sor- Amerika. Og husker man orepropper og en genser a slenge foran oynene (fortrinnsvis pa nattbuss) kan du komme fra det hele med et greit inntrykk. For bussene er noe for seg selv! Av en eller annen grunn star varmeovnene ofte pa, og folk flest vil helst ikke ha vinduene apne for de synes det er kaldt (merk: 25 grader+). Film pa bussen er svaert populaert, en busstur uten film er som brodskive uten palegg. Det eneste som kan erstatte filmen er musikk av typen fjellindiansk keboardpop pa full guffe. En buss kan egentlig vaere sa odelagt den bare vil: ikke fungerende ventilasjonsanlegg, vinduer som ikke kan apnes, skeive seter, dor som ikke vil lukkes, odelagte dempere. Men én ting er sikkert: musikkanlegget og videoen funker alltid, vaer du sikker:) P.S: Paa turen mellom Máncora og Lima rakk vi aa faa med oss fem filmer og én dubbet Beatles- cd!

Lima har ikke noe godt rykte pa seg, skal visst vaere den ligger pa 3. plass i a vare den byen med mest kriminalitet i hele verden. Vi tilbragte et dogn der foer vi tok bussen videre til Nazca med de mystiske Nazca Lines! Dette er en av de torreste plassene i hele verden, solen gjor en god jobb sa det kan vaere vanskelig a vaere utendors midt pa dagen. Vi fikk sett noen av linjene, det gav ikke grunnlag til oppstandelse, men en artig opplevelse var det likevel.
Cerro Blanco, verdens hoyeste sandhaug ligger i bakgrunnen

Dette var en kort oppsummering fra de siste ukene. Naa er vi i Arequipa og krysser snart den Bolivianske grensa. Ja, det er lenge siden forrige blogginnlegg, men vi haaper aa vaere flinkere aa oppdatere heretter. Vi lurer forresten paa hva vi skal ha som adventskalender i aar. Blir glade for forslag!

Skrevet av: Silje

Valle Sagrado

Onsdag morgen la jeg og Anne ut på rundtur i Incaenes hellige dal "Valle Sagrado". En rundtur som skulle by på spektakulære arkitektoniske fremtoninger fra så vel Incaenes som Conquistadorenes imperium. ...men visuelle inntrykk var ikke det eneste vi skulle sitte igjen med etter en reise gjennom Perus høykulturer og høydekurver! For i omvendt proposjonal takt med økt produksjon av røde blodlegemer, avdempes produksjonen av de hvite, og et allerede kjempende immunforsvar fikk sitt å stri med da tyfoidbakterien bestemte seg for å vise sitt nærvær. Mer om hvordan dette fortonet seg i neste blogginnlegg!

Så for å bevare en viss kronologi i gjengivningen av våre eventyr her i dette fjellbefengte kontinentet kommer nå en liten beretning om hva som kan sees og oppleves til den nette sum av 150NOK, når man først befinner seg i Cuzco, Incaveldets hovedstad gjennom 300 år. Turoperatørene i denne byen oppleves å være like tallrike, innpåslitende og blodsugende som myggen i en ekte nordnorsk midtsommeraften. Men etter flere dagers research og unnamanøvre fra de mest opplagte turistfellene endte vi med en selverklært VIP-guide med navn Marc Antonio.

For lokasjoner med så rik og spesiell historie som Valle Sagrado, trenger man bare en busslast med turister og en flerspråklig guide for å gjøre opplevelsen til et minne for livet. Med eksklusive "just for you" faktaopplysninger, bilder med rekonstruksjonsillustrasjoner og "gratis" (jf. Alanis Morisettes "Ironic", 2.verselinje 2.vers) bevertning i form av schnapps ved rundturens ende, var samtlige av dagens turistpassasjerer i godt lynne ved avstigningen i Cuzco.

Her kommer noen fotografier med begrenset bildetekst (likeså mye på grunn av overveldende informasjonsstrøm under selve evenementet som på grunn av siste dagers helsetilstand).
Incaenes soltempel i Pisach

Ruinene av bøndenes bolighus

Åkerterrasser på 3500moh vitner om Incaenes storslotte agrikulturelle samfunn.

Tekst og foto: Martin

Høyt og lavt

Etter noen turer i høyfjellet (blant annet på vulkanen Guagua Pichincha) så Gunnar og Silje fram til noen dager i jungelen. Med 15 minutters reise i propellfly var dette en enkel sak, og snart var vi innstallert i Shuar-indianersamfunnet Tuna, der 3 brødre med koner og barn bodde. Her var en turistbeskjeft midt i oppstartsfasen, og vi var foreløpig det 4. besøket. Derfor var opplegget vi fikk ganske ferskt og lite "turistifisert", noe vi var glade for. Vi ble kjent med alle i den lille landsbyen, til og med barna.


Den første ettermiddagen tok ei lita jente og en gutt på hhv. 6 og 5 år med oss ut på omvisning i nærområdet. De viste oss masse planter og visste alltid hvilken plante det var hvis vi spurte. Vi fant ananas, aji, fjellguaba og andre eksotiske frukter. Utrolig imponerende å møte barn med så mye kunnskap om naturen.
Senere samme kveld snakket vi med den ene faren i landsbyen, Roberto, som var hovedguiden vår. Han hadde nettopp kommet hjem fra kamp mellom regjeringsstyrker og indianere, der 1 indianergutt og 2 regjeringssoldater var drept. Konflikten handler bl.a. om at myndighetene presser indianere ut av områdene deres for å lete etter olje. Vi fikk også bekreftet vår vage mistanke om at hodekrymping fremdeles pågår den dag i dag, samt beskrivelse av hvordan de gjør det. Dette gjelder Shuar-indianere som bor mye lengre inn i jungelen enn der vi var, men allikevel noe som egentlig var veldig betryggende å høre.

Vi tilbrakte 5 dager i landsbyen, der vi var med på fisketur, spasertur i jungelen, tilberedelse av chicha og annen mat, spydkasting og giftpil- blåsing mm. Vi hadde det utrolig fint, og snart bar turen tilbake til sivilisasjonen. Den bestod av 7 timer gange, 1 time i et lasteplan på en bil og 3-4 timer på 2 forskjellige busser.

Etter en dags hvile kjørte vi opp til høyfjellet sammen med vår innleide guide for å prøve oss på Ecuadors høyeste fjell, Chimborazo. Det første som skjedde da vi kom opp til 1. hvilehytte på 4800 moh. var at Silje besvimte. Særlig dårlig utgangspunkt, trolig et resultat av magesjau + høydesyke. Guiden uttrykte også sin misnøye om vårt dårlige utgangspunkt for akklimatisering, da vi hadde kommet rett fra jungelen til høyfjellet. Likevel, etter en natts hvile gikk alt veldig bra med begge to, og vi tok med oss all bagasje og spaserte opp på hvilehytte nr. 2, 5000 moh. Her slappet vi av, spiste og drakk masse te. Da kvelden kom ble vi mer og mer spente. Vi slappet av og ventet på at klokka skulle bli 23.00, tiden da vi skulle gjøre oss klare til å gå.

(Kameraet har ødelagt skjerm, så vi ser ikke hva vi tar bilde av...)
Kl. 22.58 våknet Silje og spydde opp all maten hun møysommelig hadde inntatt gjennom hele dagen. Vi var veldig usikre, men hun valgte å bli med oppover. Etter 1 times gange spydde hun opp det resterende i magen, og heretter er formen kjempefin! Vi fortsatte oppover med tung pust og en stigende hodepine. Etterhvert med steghjern, isøks og taulag, der vi fikk beskjed av guiden at "om vi tråkker ETT steg feil og snubler, snur vi!". Max konsentrerte og bevisste på alvoret tråkket vi oss oppover i mørket, det var unødvendig med lommelykt for stjernene skinte og snøen var hvit og fin.

Det er slitsomt å gå oppover i time etter time. Vi så horisonten langt der oppe, men den nærmet seg aldri! De siste 300 høydemetrene ble Gunnar mer og mer sliten og svimmel, og hodepinen ble sterkere. Fra å tro at Silje skulle gjøre at vi måtte bryte turen var det nå Gunnar som kunne risikere det samme. Men så galt gikk det aldri. Da vi hadde gått oppover i 7 timer, slakket bakken litt på vinkelen og snart nådde vi toppen, til en nydelig soloppgang. Det var en fantastisk følelse å klare dette, vi innrømmer gladelig at klumpen i halsen ble ganske stor når vi så utover landskapet under oss.
Etter en minst like slitsom men mer optimistisk nedstigning, kom vi til hytta igjen. Glade og fornøyde måtte vi love hverandre å dra langt ned i lavlandet og slappe av da høydesyken fortsatt satt godt i oss begge. Det skulle ikke by på noen problemer! Nå har vi vært i Cuenca en uke, og i morgen bærer turen til kysten.
Hasta luego!

Tekst: Silje
Foto: Gunnar og Silje

Cuzco

Etter 2 døgn på reisefot ankom jeg og Anne Cuzco imorgest. Dette er provinsen der coca-te er like vanlig som kaffe til frokosten (herved utprøvd), og jentene går med dobbel stillongs under stakken (ennå ikke utprøvd av undertegnede). Dette er nok den destinasjonen på reisen vi har sett mest frem til å få med oss, og etter en liten tur i byen i dag kan vi med glede meddele at byen svarer til forventningene. Det er lett å forstå at UNESCO har tillagt denne byen "verdens arv"-status. Med incaruiner og kolonialarkitektur (ikke byggninger av hermetisert frukt, men arv fra conquistadorenes tidsalder) som brer seg utover dette flotte fjellandskapet (3300moh) er det bare å legge hendene i kors på ryggen, og innta den etter hvert svært så sedvanlige turistposituren.

Til min store glede ervervet jeg idag informasjon om muligheter for leie av kamerautstyr, så dersom alt går i boks vil vi nok få tatt noen bilder av Machu Picchu også! =)

Anne poserer foran El Catedral . Flagget til venstre, som til forveksling er svært lik den internasjonale "gay-pride"-banneren, er noe ganske annet. Nemlig symbolet på et av Incaenes hellige "himmellegemer", regnbuen.

Tekst og foto: Martin

Peru står for døren!

Etter en uke i Cuenca med sightseeing, shopping, studier, spising og soving skal det bli godt å røre på seg igjen! I dag går ferden til Peru for meg og Anne. Gunnar og Silje kom til Cuenca i går, etter selvrealiseringer både i jungel og i fjellet. De tilbragte 5 dager i jungelen sammen med en indianerfamilie, med påfølgende bestigning av Chimborazo, verdens høyste fjell, målt fra jordens indre (6268,2moh).

Det blir dessverre dårligere og dårligere med den fotografiske dokumenteringen av våre Sør-Amerikanske opplevelser, siden vi har blitt frastjålet nesten alt av kamerautstyr... For tiden deler jeg og Anne på et lite kompaktkamera for resten turen, mens Gunnar og Silje strir med et annet kompaktkamera hvis skjerm ble ødelagt i jungelen! Et lite skår i gleden, men vi koser oss likevel! =)

Her kommer noen bilder fra turens så langt beste middag:

Vi kom dessverre ikke på å ta bilde av maten før desserten ankom... Dersom du synes dette så godt ut, kan vi informere om at den gastronomiske kvaliteten overgikk det visuelle!


Tekst: Martin Foto: Anne

Oppdatering!

Mye skjer, men lite blir skrevet... BEKLAGER!
Siden sist har jeg og Anne tilbragt 5 dager i jungelen i det østlige Ecuador. Anne har hatt språkkurs, så nå kan vi ikke snakke bak ryggen hennes uten at hun forstår lenger..! Gunnar og Silje tilbragte noen dager på fjelltur, og besteg blant annet vulkanen Pichincha (ca 4700m)! Dette er basecamp for Silje og Gunnar på deres høydevandring. Silje tar en aldri så liten pust i bakken, om det var for ta seg tid til å nyte utsikten, eller å gjenvinne kontroll over respirasjonsfrekvens og puls sier ikke historien noe om...Utsikten fra toppen av Telefériqo'en vitner om Ecuadors storslotte fjellandskap og høysletter.

Basecamp for Martin og Anne i jungelen fortonet seg slik. Annes edderkoppskrekk blir åsted for eksponeringsterapi... Denne lille krabaten er vanskelig å artsspesifisere da den er en kryssning av edderkopp og skorpion, men som bildet viser gjorde den nytten sin som terapeut (og linselus).
Undertegnedes "nær naturen opplevelse" i jungelen begrenset seg til en sommerfugl med forkjærlighet for Annes solkrem med "naturlig filter" (alger og tyttebær).

Siden Gunnar og Silje skal være på dette flotte kontinentet helt til sommeren, mens Anne og Martin returnerer til julestria, har vi med tungt hjerte besluttet å dele ekspidisjonen i to... Mens Gunnar og Silje ble igjen i Quito for flere eventyr i høyden (2800moh) med ekstrem økning av røde blodlegemer som følge, dro hurtigstyrken (trass den sagnomsuste og legeerklærte tregheten til "yours truly") til kysten. Etter en uke med høydetrening blir all form for fysisk aktivitet bare blåbær. På søndag ble energioverskuddet så stort at vi besluttet å løpe en tur langs stranden, tett etterfulgt av bodysufring i Stillehavets massive vannveltinger. Utskeielsen resulterte i stive lår, bihuler fulle av saltvann og et ublidt møte med en stor brannmanet... Men gleden var stor så lenge den varte, spesielt da Anne traff perfekt på en bølge og surfet seg 30m mot land på en og samme bølgetopp. Hendelsen gav etter hvert påskudd til å sette seg ned med Mac'en og endelig forfatte dette blogginnlegget som har latt vente på seg så lenge! Etter 1 dag i Manta og 5 dager i Puerto López går nå ferden videre til Montañita.

Tekst: Martin Foto: Martin, Anne og Gunnar

Alt vel!

Må vel starte med å beklage den labre bloggaktiviteten, men internett har vært mangelvare etter at jentene kom, samt at vi har hatt langt viktigere gjøremål fore... Håper dette tjener som beroliggende lesestoff for bekymrede venner og slektninger! =)Anne og Silje nyter utsikten over Quito

Tekst og Foto: Martin

Un hombre susposo...

Som de spansktalende av leserne våre kan forstå utfra overskriften til dette innlegget, har vi vekslet ord med en noe "spesiell" herremann... Vel, ingenting å bekymre seg over, og det var da heller ikke så mange ord, men det som ble sagt var av sånn karakter at jeg ikke kan dy meg for å gjengi hendelsesforløpet! Det har ikke skjedd så mye de siste dagene (og derav diskrepansen fra tidligere lovnader om større bloggefrekvens...), annet enn lesing og oppgaveskriving! ...så kravene til innleggsinnhold synker med tilgjengelig bildemateriale (og vi lyktes dessverre ikke å forevige tilfellet som snart skal beskrives). Så til bloggens første bildeløse innlegg har jeg følgende å si: Beklager!

I kveldens mottiltak til gryende sult gikk vi ut for å spise, for anledningen på "G.C.B.", en billig restaurant med stort utvalg og bra kvalitet. Kelneren som betjente oss snakket overraskende godt engelsk, og kunne fortelle at han hadde en liten buisness med kontor på gatehjørnet, og fortsatte med følgende utsagn: "I got everything, and by everything I mean EVERYTHING. So, what would you like?", vi stopper sitatet der, for det var da jeg tenkte i mitt stille sinn: "Har du kaviar?". Jeg fikk meg dessverre ikke til å spørre, dels fordi han ikke så ut til typen å spøke med, dels fordi Anne har lovt å ta med en tube (og hun kommer på mandag), men det hadde unektelig vært morsomt å sette utsagnet på prøve! Det var selvfølgelig diverse rusmidler og/eller andre "tilfredsstillende" produkter han siktet til, men som sagt, jentene kommer på mandag!

Vel, akkurat så trivielt og bildeløst var dette innlegget. Imorgen begynner vi å bevege oss mot Bogotá, noe som forhåpentligvis vil bidra til mer innholdsrike kunngjøringer i neste innlegg!


Tekst: Martin

Castillo San Felipe de Barajas

Som det desidert største og sterkeste fortet bygget av spanjolene på det amerikanske kontinentet, hviler "el Castillo San Felipe de Barajas" med majestetisk utsikt over gamlebyen i Cartagena. Av et tjuetals større og mindre forsvarsverk i byen var det denne borgen som skulle by pirater og engelskmenn størst motstand under forsøk på å beleire byen under kolonitiden. Det sies at i 1741 kom sir Edward Vernon med 186 skip og 25.000 mann og var fast bestemt på å innta byens herligheter ved en kort og effektiv kamp. På brystet bar han en medalje som et trofé av den forventede beleiringen av Cartagena. Litt over 3500 staute spanske og colombianske soldater var nok til å sende kommandant Edward Vernon skuffet hjem til de britiske øyer. I dag, 270 år senere, er 14.000 pesos nok til å avdekke denne borgens dype hemmelgheter.


Når solen synker ned i det karibiske hav, temperaturen blir overkommelig og musikken slåes på for fullt for danseglade cartagenere. - Når gatebikkjene strømmer ut i gata, doplangerne står med knyttede never på gatehjørnene og mørket for alvor har lagt seg over kolonibyen. Da står el Castillo San Felipe de Barajas som et opplyst klenodie og våker over Cartagena med et budskap til alle byens innbyggerne om byens blodige fortid.


Med denne inspirasjonen er det vi, en stekende varm lørdags ettermiddag, går opp den brosteinsbelagte bakken til borgen for å prøve å forstå hva den står der å lyser så fint opp for. Hva har de tykke veggene, de mørklagte gangene, de en gang så fryktede kanonene eller den majestetiske framtoningen med det colombianske flagget vaiende helt til topps, å fortelle oss?

Etter å ha gått lenger og lenger ned i en av gangene som gjennomhuller borgen kjenner vi at det plasker rundt føttene våre. I brosjyren vi har fått med står det at enkelte av tunnellene nesten gikk helt ned til havoverflaten. De ble bygget for å kunne utføre bakholdsangrep inne i de mørke gangene, hvis borgen noen gang skulle bli inntatt av fiender. Det brune vannet rekker oss bare ti-femten cm opp på leggen, så vi fortsetter i håp om å etter hvert se noe annet enn bare mørke vegger og skittent vann. Blitsen fra kameraene er vår eneste lyskilde. "Stopp!" hvisker Martin, "hør". Vi lar blitsen hvile, og stopper opp. Mørket og stillheten er total. Så plasker det i vannet noen titalls meter framfor oss. Plaskingen tar snart slutt og en svak, men tydelig knaffsing høres fra samme sted. Vi er ikke alene...

Med disse lydene stopper ekspedisjonen. Raske, bestemte skritt tar oss etter hvert opp til overflaten der vi akkurat rekker å nyte solnedgangen med fantastisk utsikt over gamlebyen. En ny dag er forbi og kveldens sjarm innbyr til en bedre middag i Getsemani, bydelen vi bor i. Igjen er det gatebikkjene, doplangerne og de danseglade colombianerne, under fasaden av voldsomme balkonger og kreativ arkitektur som omgir oss.


Tekst: Gunnar Foto: Martin og Gunnar

Hjemmelaget!

Forleden dag disket vi opp med måltid for hverandre! Gunnar kunne overraske med å være først opp av sengen igår, og innbydde til stekt egg, ristede brødskiver, nykokt kaffe og et ukjent antall grønnsaker tilbredt på foredlende vis! Gesten ble senere på dagen besvart med kyllingfajitas "a la Martín". Bildene fra middagen er et produkt av frokostens etterpåklokskap. I mangel av bildematerial fra første bespisning, (skjønner jo at utvalgte familiemedlemmer og personer av særlig karakter med tanke på fremtidsargumenter kunne tenke seg slikt) kan undertegnede informere om at det var en orgastronomisk opplevelse som mangler sidestykke i hypermoderne tidsregning (les: etter vi ankom kontinentet)!

Målet helliger middlet?
Her brukes iallfall Gunnars "Brusletto fra 1997" til tomatkutting...

Middagen er servert! =)


Tekst: Martin Foto: Gunnar

Studieintensiv...

Dagene flyr forbi mens guttene stadig suger til seg informasjon om kirkehistorie, katolisisme, konfesjoner, kanonisering, katakomber, kristendomsformer, kirkemøter, kjærlighetsmåltid, kalvinisme, og de mer sekulære "k'ene" karibisk kultur og kreolske kaker...
De siste dagene har vi tilsammen lest over 600 sider med pensum, og føler oss snart klare for å skrive oppgave! Gleder oss til å bli ferdig med denne offensiven, ikke minst så vi kan rette oppmerksomheten vår til Silje og Anne når de kommer! Dette bildet er (dessverre) nokså beskrivende for studietilværelsens søte forgjengelighet! ...vi kan iallfall håpe at den forgår... ...så lenge det ikke fører til at vi forgår oss mot noen!

Nå i kveld har vi ruslet oss en runde med kameraene våre og motivene kommer som perler på en snor, dessverre ikke så greit å få til gode bilder uten ordentlig kamerastativ når lyset svinner hen i vest... Men her er en liten kolleksjon av kveldens "keepers"!Bryggen i gamlebyen.

Universitetsinngangen by night.

"Monumento de los Pegasos" ved bryggen i gamlebyen!

I likhet med de som holdt valgvake i hjemlandet siste døgn, har jeg fulgt spent med på meningsmålingen vi har hatt gående i margen på bloggen vår, og er glad over å kunne annonsere lesernes demokratisk avgjorte ytring: Bloggen er perfekt! Spørsmålet nå er vel hvem som skal få skylden for at de andre alternativene gjorde det så dårlig under valget, men alle stemmer vil bli hørt. Vi skal prøve å legge ut litt mer bilder og skrive enda litt oftere! ...vi kan jo bare håpe at det ikke går utover kvaliteten på innleggene!


Tekst: Martin Foto: Gunnar og Martin