Den første ettermiddagen tok ei lita jente og en gutt på hhv. 6 og 5 år med oss ut på omvisning i nærområdet. De viste oss masse planter og visste alltid hvilken plante det var hvis vi spurte. Vi fant ananas, aji, fjellguaba og andre eksotiske frukter. Utrolig imponerende å møte barn med så mye kunnskap om naturen.
Senere samme kveld snakket vi med den ene faren i landsbyen, Roberto, som var hovedguiden vår. Han hadde nettopp kommet hjem fra kamp mellom regjeringsstyrker og indianere, der 1 indianergutt og 2 regjeringssoldater var drept. Konflikten handler bl.a. om at myndighetene presser indianere ut av områdene deres for å lete etter olje. Vi fikk også bekreftet vår vage mistanke om at hodekrymping fremdeles pågår den dag i dag, samt beskrivelse av hvordan de gjør det. Dette gjelder Shuar-indianere som bor mye lengre inn i jungelen enn der vi var, men allikevel noe som egentlig var veldig betryggende å høre.
Vi tilbrakte 5 dager i landsbyen, der vi var med på fisketur, spasertur i jungelen, tilberedelse av chicha og annen mat, spydkasting og giftpil- blåsing mm. Vi hadde det utrolig fint, og snart bar turen tilbake til sivilisasjonen. Den bestod av 7 timer gange, 1 time i et lasteplan på en bil og 3-4 timer på 2 forskjellige busser.Etter en dags hvile kjørte vi opp til høyfjellet sammen med vår innleide guide for å prøve oss på Ecuadors høyeste fjell, Chimborazo. Det første som skjedde da vi kom opp til 1. hvilehytte på 4800 moh. var at Silje besvimte. Særlig dårlig utgangspunkt, trolig et resultat av magesjau + høydesyke. Guiden uttrykte også sin misnøye om vårt dårlige utgangspunkt for akklimatisering, da vi hadde kommet rett fra jungelen til høyfjellet. Likevel, etter en natts hvile gikk alt veldig bra med begge to, og vi tok med oss all bagasje og spaserte opp på hvilehytte nr. 2, 5000 moh. Her slappet vi av, spiste og drakk masse te. Da kvelden kom ble vi mer og mer spente. Vi slappet av og ventet på at klokka skulle bli 23.00, tiden da vi skulle gjøre oss klare til å gå.
(Kameraet har ødelagt skjerm, så vi ser ikke hva vi tar bilde av...)Kl. 22.58 våknet Silje og spydde opp all maten hun møysommelig hadde inntatt gjennom hele dagen. Vi var veldig usikre, men hun valgte å bli med oppover. Etter 1 times gange spydde hun opp det resterende i magen, og heretter er formen kjempefin! Vi fortsatte oppover med tung pust og en stigende hodepine. Etterhvert med steghjern, isøks og taulag, der vi fikk beskjed av guiden at "om vi tråkker ETT steg feil og snubler, snur vi!". Max konsentrerte og bevisste på alvoret tråkket vi oss oppover i mørket, det var unødvendig med lommelykt for stjernene skinte og snøen var hvit og fin.
Det er slitsomt å gå oppover i time etter time. Vi så horisonten langt der oppe, men den nærmet seg aldri! De siste 300 høydemetrene ble Gunnar mer og mer sliten og svimmel, og hodepinen ble sterkere. Fra å tro at Silje skulle gjøre at vi måtte bryte turen var det nå Gunnar som kunne risikere det samme. Men så galt gikk det aldri. Da vi hadde gått oppover i 7 timer, slakket bakken litt på vinkelen og snart nådde vi toppen, til en nydelig soloppgang. Det var en fantastisk følelse å klare dette, vi innrømmer gladelig at klumpen i halsen ble ganske stor når vi så utover landskapet under oss.
Etter en minst like slitsom men mer optimistisk nedstigning, kom vi til hytta igjen. Glade og fornøyde måtte vi love hverandre å dra langt ned i lavlandet og slappe av da høydesyken fortsatt satt godt i oss begge. Det skulle ikke by på noen problemer! Nå har vi vært i Cuenca en uke, og i morgen bærer turen til kysten.Hasta luego!
Tekst: Silje
Foto: Gunnar og Silje
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar