Peru paa langs i rekordtempo

Etter en ukes venting pa sola ved kysten av Ecuador dro vi til Guayaquil, Ecuadors storste by. Storbyens kjas og mas gav oss ingen grunn til aa bli, derfor satte vi oss pa en buss sorover mot Peru. Da vi savidt hadde kommet oss over grensa i 5-tida pa morgenen fikk vi vite at peruvianske fiskere streiket pga oljeboring pa kysten. Hovedveien var stengt av med traer, steiner, brennende bildekk og det som folk fikk for godt aa kaste utover veien, i 10 mil sorover. Vi skulle ca. 12 mil til en by som heter Máncora.

Vi slo oss sammen med en gjeng backpackere som skulle til samme by som oss, og fant ut at vi skulle fa oss sorover selv. Der er lov for gaende a passere sperrene, men ikke kjoretoy. Vi fikk hore at det var 6 sperrer, deretter kunne vi ta buss. "Enkelt!" tenkte vi og slang pa oss sekkene.

Vi starta a ga, gikk forbi en sperre, tok taxi til neste sperre, gikk over neste sperre osv. Dette gjorde vi i 3-4 timer, med mer og mer gaing siden det ikke var taxier over alt. Dessuten begynte mange taxier etter hvert aa gaa tom for bensin, ironisk nok.
Lite sol i Ecuador gav seg raskt til uttrykk...

Da klokka var 12 var vi halvveis, og vi hadde forlengst innsett at turen ville bli lang. Sola stekte og veien gikk rett fram i kilometer etter kilometer. Likevel var det fullt av peruvianere som gjorde det samme som oss. Ja, man kan jo driste seg til aa tenke tilbake til Israelsfolkets vandring i orkenen. Riktignok gikk vi ikke i 40 aar, men utover ettermiddagen kunne det foles som 40 timer. Det kjorte taxier forbi oss, men de var fylt opp allerede sa ingen ville plukke oss opp. Til slutt stoppet det en bil, som kjorte oss til neste sperre (!). Denne sperra stod foran en landsby, og vi gikk til andre enden av landsbyen (vel en halvtime). Der ble vi fortalt det skulle vaere stopp pa sperrene. Etter litt fram og tilbake fikk vi samla alle inn i en minibuss som skulle kjore oss de siste 30 km til Máncora. "Yess" tenkte vi, endelig kunne vi slappe av og fa oss litt mat i skotten. Halvveis pa veien stoppa bilen, den var tom for bensin og dette var vel det som kalles toppen pa kransekaka for denne dagen. Men vi kom oss hjem, en fyr tok en bensinkanne i handa og lop mot narmeste bensinstasjon. Vi kom fram pa hostellet i ni- tida om kvelden, og folte vi fortjente a ta oss rad til en bungalow. Denne dagen ble jammen lang, men slik er det a reise her pa kontinentet!

Vi tilbragte 5 late dager i Màncora med soling, bading og sykeligging, siden Silje fikk oppkastsjau av en matforgifting. Fra Máncora til Lima tok vi nattbuss i 16 timer, sa langt den lengste bussturen vi har hatt. Buss er et veldig billig og greit framkomstmiddel i Sor- Amerika. Og husker man orepropper og en genser a slenge foran oynene (fortrinnsvis pa nattbuss) kan du komme fra det hele med et greit inntrykk. For bussene er noe for seg selv! Av en eller annen grunn star varmeovnene ofte pa, og folk flest vil helst ikke ha vinduene apne for de synes det er kaldt (merk: 25 grader+). Film pa bussen er svaert populaert, en busstur uten film er som brodskive uten palegg. Det eneste som kan erstatte filmen er musikk av typen fjellindiansk keboardpop pa full guffe. En buss kan egentlig vaere sa odelagt den bare vil: ikke fungerende ventilasjonsanlegg, vinduer som ikke kan apnes, skeive seter, dor som ikke vil lukkes, odelagte dempere. Men én ting er sikkert: musikkanlegget og videoen funker alltid, vaer du sikker:) P.S: Paa turen mellom Máncora og Lima rakk vi aa faa med oss fem filmer og én dubbet Beatles- cd!

Lima har ikke noe godt rykte pa seg, skal visst vaere den ligger pa 3. plass i a vare den byen med mest kriminalitet i hele verden. Vi tilbragte et dogn der foer vi tok bussen videre til Nazca med de mystiske Nazca Lines! Dette er en av de torreste plassene i hele verden, solen gjor en god jobb sa det kan vaere vanskelig a vaere utendors midt pa dagen. Vi fikk sett noen av linjene, det gav ikke grunnlag til oppstandelse, men en artig opplevelse var det likevel.
Cerro Blanco, verdens hoyeste sandhaug ligger i bakgrunnen

Dette var en kort oppsummering fra de siste ukene. Naa er vi i Arequipa og krysser snart den Bolivianske grensa. Ja, det er lenge siden forrige blogginnlegg, men vi haaper aa vaere flinkere aa oppdatere heretter. Vi lurer forresten paa hva vi skal ha som adventskalender i aar. Blir glade for forslag!

Skrevet av: Silje