Santa Cruz- trek

Turplanlegging er bra når man skal ut på tur. Etter en dag i Huaraz med kartinnkjop og flere kaffekopper var ruta lagt for de neste fire dagene.
Vi har gått gjennom vakker natur i Santa Cruz- dalen blant fjelltopper på 5-6000 moh. Vi har vaert heldige med vaeret, det regnet hver natt og var klart og fint om dagen. Langs stien motte vi gjetere, kyr og esler på beite. Disse var som oftest ikke til bry, unntaket inntraff andre morgen da vi vaknet opp med et halvt oksefjes i teltinngangen.

Hoydepunktet på turen var å nå Punta Union (samlingspunktet) på 4750 moh. Her fikk vi utsikt over snodekte fjell, ruta vi hadde gått de to foregående dagene og den ruta vi skulle gå framover.
Siden vår siste fjelltur var i Patagonia, var tankene langt vekke fra vandring i hoyden. Denne turen ble dagsetappene betydelig kortere, men likevel like så tunge. Med en liten forkjolelse på toppen av det hele ble oppoverbakkene et strev.
Utsikt over Santa Cruz- dalen der vi kom fra.










































Da vi klarte å holde oss og sekkene torre og i god behold var vi godt fornoyde med oss selv. Vi satt oss på buss hjemover med sekkene på taket. En halvtimes regnskyll avbroyt den gode folelsen og gav oss en kveld med torkearbeid.

20 timers buss

Reisa fra Cusco til Lima ble en uforglemmelig tur.
Etter overraskelsen ved å finne ut at bussturen tok 20 timer, satte vi oss optimistisk til rette, overst og forrest i den to-etagers bussen. Etter et par timer kjoring med utsikt over vakre omgivelser i Andesfjellene, ispedd glimting på filmene som gikk kontinuerlig gjennom bussturen unntatt noen få timer midt pa natta, begynte det å morke. Vi kjorte for alvor inn i fjellområdet, inn i svinger som norske kystveien bare kan misunne. Da jeg tror alle har opplevd å forundre seg over hvor liten margin en buss trenger foran seg for å sno seg unna en hindring, tenker jeg det er lett å se for seg oss, foran vinduet i andre etasje som så fjellveggene panorere forbi vinduet, forst den ene veien og så den andre, i det naermest uendelige. For å gjore den 20 timers bussturen så rask som mulig, gasset bussjaforen opp så ofte han kunne, noe som forte til maks akselerasjon i alle svinger.
Det ble kontinuerlig berg og dalbane med jevnlige dobesok, fram til vi nådde kysten der veiene ble behagelig fremadvendte.

Nei vi er ikke lei av buss ennå, men folelsen ulmer...

I Incaens fotspor

Vi har for alvor kommet inn i indianerland. Amerikas lengst bebodde by, Cusco, er et must for alle reisende i Peru. Allikevel er ikke gatene så fulle av turister som det ofte er. Machu Pichu er nemlig stengt etter jordras tidligere i år, så verdens mest kjente turistattraksjon får vente.

Pisac er en liten landsby utenfor Cusco med et fargerikt sondagsmarked. Her tilbragte vi både timer og kroner for vi dro opp i fjellene bak landsbyen. Der lå vår Machu Pichu-erstatning; Pisac-ruinene. Ruiner er ruiner, stort sett stein. Allikevel er det jo spesielt å tenke tilbake på livet som en gang var her. Vi gikk i "gatene", inn i rommene, så hvor de jobbet, hvor de badet og hvor de sov. Vi loftet på en stein i en av veggene, ca 40x15x30 cm, og undret oss på hvordan i all verden den 20 ganger storre steinen like bortenfor kunne bli fraktet dit den lå. Oppe i fjellsida kan dere se spor som det kraftige regnvaeret legger igjen. Vann og gjorme fortsetter ned i dalen, inn i hus og odelegger veier og bruer. Til gjengjeld blir landskapet gront og vakkert, noe dere kan sammenlikne med Anne og Martins bilder fra samme plassen i november like foer regntiden.Incaene bosatte seg i vakre omgivelser. Etter noen måneders regntid er dalene gronne og frodige, og vandreturen i ruinene var nydelig der man kunne se innover i "Den hellige dalen" (Valle Sagrado).

Pa kjent mark

Vi er tilbake i Peru. Denne gangen har vi litt bedre tid her i Arequipa, og vi har brukt den godt! Silje har tatt spanskkurs og Gunnar har tuslet litt rundt i gatene. Vi har besokt noen venner som bor her, sett litt mer av byen og spist mye god mat.


Aa ankomme en by vi har besokt foer har vaert noe helt spesielt. Vi vet hvor mye drosjesjaaforen skal ha betalt. Vi vet hvor vi skal sove (Hostal Home sweet home er en av de bedre overnattingsstedene paa reisen). Vi vet hvor det serveres god mat, hvor supermarkedet er, hvor plazaen er, valutakursen - og hva som er dyrt eller billig, hvilke severdigheter byen kan by paa og hva vi skal passe oss for i nettopp denne byen. Og ikke minst, vi var forberedt paa fattigdom, eksos, tuting braak og stoy.

Det virker kanskje rart, men etter naa seks maaneder paa reise er dette gull verdt! En kombinasjon av sinnsyk prisforskjell fra Chile og Siljes bursdag har ellers medfort litt shopping. I kveld skal vi paa ungdomsmote i den lutherske kirka her. Gleder oss!

Dyreliv ved havna

Vi har busset og busset og badet og busset litt mer. Og naa er vi i Arica. Siste stopp i Chile ligger midt i verdens torreste orken; Atacama. Folket vi ser, gata, tilbudet av mat, markedet, husene og mer fattigdom enn i resten av landet vitner om at vi nearmer oss Peru.

I dag har det vaert flagging paa halv stang i hele byen. Selv om ikke jordskjelvet i sor-Chile kjentes her i nord, blir vi fortalt at her i byen har de smaa skjelv hver dag. Heldigvis er flesteparten av de saa smaa at ingen legger merke til de. Vi fikk forovrig hore i dag at jordskjelvet i sor-Chile flyttet kontinentet hele 8 cm.

Nok om jordskjelv! Her i Arica har vi fatt naerkontakt med sjolover (eller sjoulver som de kalles her). De ser kanskje sote ut paa bildet, men disse kjottklumpene kunne bli ganske hissige paa baade mennesker og med-lover.

Hver morgen, nar fiskebaatene ankommer havna med ferskfisk til hele byen, samles sjolover, pelikaner, bikkjer og katter for aa sloss om restene. Baade sjolover og pelikaner er fascierende dyr og de gir god underholdning en lordags formiddag...

Solslappe dager

Jordskjelvet forarsaket store odeleggelser i omradet rundt Concepción, sor for Santiago. Vi har kjopt en avis og prover aa folge litt med pa TV om hvordan tilstandene er. Nyhetene forteller om ganske ville tilstander med folk som robber matvarer og alt annet de maatte faa tak i. Andre har mistet alt de eier. Vi er heldige som er sapass langt nord og ikke er blitt rammet. For oyeblikket er vi i Caldera, en liten strandby sor i Atacamaorkenen. Vi har hatt noen rolige dager med oppgaveskriving for studiene, og strandliv. Bussen vi skulle ta nordover starter ruta si i Santiago, paa grunn av jordskjelvet har alle busser mot nord vaert kansellert de siste dagene og vi har faatt noen bonusdager paa stranda.
Temperaturen er rundt behagelige 25 grader og sjoen er ganske kjolig, kanskje 18-19 grader. Gunnar har kosa seg med dykkermaska og snorkel som han har hatt i sekken siden Colombia.
I kveld prover haper vi at bussene er i gang igjen, og forhapentligvis vakner vi opp i Iquique i morgen tidlig.