José Luís

I løpet av dagene vi har tilbrakt på Isla de Margarita har vi stiftet bekjentskap med flere fascinerende personligheter. Å bli kjent med et nytt land og en ny kultur, er å bli kjent med menneskene som bor der. Men ofte er de menneskene vi blir best kjent med langt fra det man kan kalle gjennomsnittlige venezuelanere... Men tilsammen gir de oss kanskje et fornuftig bilde av landet de alle er så glade i! ”Patria socialista, o muerte!” er slagordet til et klart flertall av dem (et sosialistisk fedreland, eller døden!).

Blant disse høyst bemerkelsesverdige karakterene finner vi vår kjære hotellvert, Ire og Chavéztilhenger, Michael Harkness (bildet). Bartender og massør, Carina. - Hun lar heftige salsarytmer mikse drinker til enhver anledning. Vår gode italienske venn som introduserer seg som ”Salvatore. - You know, like Jesus Christ” (leses med ekstremt overdrevet italiensk aksent). Videre må dollarmillionær og verdensomseiler, Mr. Roberts nevnes. Han deler gladelig livshistorien sin, som i korte trekk er; født fattig, blir rik på tysk tekstilindustri, får kone, får kjæreste, får fyken av kona på grunn av kjæresten, reiser rundt på de syv hav i 14 år, mens han oppretter romanser i hver havn, besøker søsteren hjemme i Irland en måned i året (forøvrig den eneste måneden i året han ikke har sex) og går så tom for penger etter hvert. I dag lever han alene på øya her, ser på CNN og BBC (han hadde ikke snakket med folk på ei uke når vi møtte han), og sier han ville ha ofret alt han har og noen gang har hatt, hvis han bare kunne oppleve ekte kjærlighet en eneste gang i livet.

Mannen denne artikkelen forøvrig egentlig dreier seg om, og som vi endelig nå har kommet til, kaller seg José Luís og er taxisjåfør. Født i Caracas, oppvokst på Tenerife og nå bosatt på Isla de Margarita. José kjenner hele øya som sin egen bukselomme og kan fortelle deg hvor du får servert den beste drinken, hvor de byr på den beste fiskemiddagen, hvilken strand som har den mykeste sanda, hvilke bølger på øya som er høyest, hvilket hotell som er dyrest og hvor du får den fineste solnedgangen, for å nevne noe. Men det er ikke hans kjennskap til denne øya som forleden dag fikk to spente nordmenn til å slå opp øynene for dette offer for vår geniale skapers elleville humor og fantasi. Denne taxisjåføren, kjære lesere, framstod som det lykkeligste mennesket undertegnede noen gang har møtt!

Det var på vei til dykkinga på naboøya, ”Los Frailes”, vi var så heldige å komme over denne fargeklatten. Et fast håndtrykk, en high five og et klapp på skuldra, så satt vi i bilen. Det første vi legger merke til er hans høyt overdrevet C-stilling i førersetet, da det kunne se ut som han lente panna inntil frontruta. En gammel, trang Hiacelignende dverg av en bil som tvinger fram aggressiv kjøring i kombinasjon med hans uheldige evne til å holde blikket festet på personen han snakket med i stedet for veien, gjør dette til en over gjennomsnittet spennende tur. I baksetet sitter hans tjuesju år yngre kjæreste og er enig med alt som blir sagt. José Luís sørger for å holde praten i gang om øya og alt han skal vise oss for bare 25 euro, hvis han får sjansen... To ganger stoppes bilen i påvente av udugelige lastebilsjåfører som rygger ut i veien. ”Nå”, tenker jeg. ”Nå kommer det et lite ukvemsord snart, noen aggressive håndmanøvre ut av vinduet eller i hvert fall et lite tut. Et lite sukk kanskje? José Luís humrer, følger spent med på ryggingen, humringa bryter ut i et kort, men konsist latteranfall før han strekker hodet ut av vinduet og gir lastebilsjåføren et kompliment for fin kjøring! Stikk i strid med kulturen hans landsmenn har tillagt seg på veien...

Blir han lei av å prate om øya og guidingvirksomheten sin vrenger han opp musikken og plystrer noen ukontrollerte toner som kunne vært ”Ja vi elsker” for alt vi vet. En voldsom og aggresiv latter detter ut rett som det er, og oj, der kom det en ny high five som venter på svar. José Luís byr på alt han har, og ja, han er en ufattelig hyggelig person. Etter tjue minutt med han kan man lure på hvorfor man i det hele tatt har tenkt negativt om noe som helst.
”I Spania er alle ærlige, men det er forferdelige personligheter ellers. Her i Venezuela er alle mennesker fantastiske, men du kan ikke stole på noen.” Sier han og blunker. ”Vi skal tenke litt på den guidinga di”, sier vi og tar farvel. Et klapp på skuldra er det siste han gir oss, før vi slitne trekker oss tilbake til hotellet.

Et par dager senere erverver Martin informasjon som ikke overrasker oss i det hele tatt, men som snarere tvert imot er forklarende for den overdrevne entusiasmen José Luís besitter: Han er øyas hovedimportør og distributør av kokain, noe som også forklarer alle som vinker og smiler til han idet vi suser forbi... Han er angivelig alltid høy på kokain, med mindre han er for full til å ta noe... Uansett en hyggelig person!

Tekst og Foto: Gunnar