Peru paa langs i rekordtempo

Etter en ukes venting pa sola ved kysten av Ecuador dro vi til Guayaquil, Ecuadors storste by. Storbyens kjas og mas gav oss ingen grunn til aa bli, derfor satte vi oss pa en buss sorover mot Peru. Da vi savidt hadde kommet oss over grensa i 5-tida pa morgenen fikk vi vite at peruvianske fiskere streiket pga oljeboring pa kysten. Hovedveien var stengt av med traer, steiner, brennende bildekk og det som folk fikk for godt aa kaste utover veien, i 10 mil sorover. Vi skulle ca. 12 mil til en by som heter Máncora.

Vi slo oss sammen med en gjeng backpackere som skulle til samme by som oss, og fant ut at vi skulle fa oss sorover selv. Der er lov for gaende a passere sperrene, men ikke kjoretoy. Vi fikk hore at det var 6 sperrer, deretter kunne vi ta buss. "Enkelt!" tenkte vi og slang pa oss sekkene.

Vi starta a ga, gikk forbi en sperre, tok taxi til neste sperre, gikk over neste sperre osv. Dette gjorde vi i 3-4 timer, med mer og mer gaing siden det ikke var taxier over alt. Dessuten begynte mange taxier etter hvert aa gaa tom for bensin, ironisk nok.
Lite sol i Ecuador gav seg raskt til uttrykk...

Da klokka var 12 var vi halvveis, og vi hadde forlengst innsett at turen ville bli lang. Sola stekte og veien gikk rett fram i kilometer etter kilometer. Likevel var det fullt av peruvianere som gjorde det samme som oss. Ja, man kan jo driste seg til aa tenke tilbake til Israelsfolkets vandring i orkenen. Riktignok gikk vi ikke i 40 aar, men utover ettermiddagen kunne det foles som 40 timer. Det kjorte taxier forbi oss, men de var fylt opp allerede sa ingen ville plukke oss opp. Til slutt stoppet det en bil, som kjorte oss til neste sperre (!). Denne sperra stod foran en landsby, og vi gikk til andre enden av landsbyen (vel en halvtime). Der ble vi fortalt det skulle vaere stopp pa sperrene. Etter litt fram og tilbake fikk vi samla alle inn i en minibuss som skulle kjore oss de siste 30 km til Máncora. "Yess" tenkte vi, endelig kunne vi slappe av og fa oss litt mat i skotten. Halvveis pa veien stoppa bilen, den var tom for bensin og dette var vel det som kalles toppen pa kransekaka for denne dagen. Men vi kom oss hjem, en fyr tok en bensinkanne i handa og lop mot narmeste bensinstasjon. Vi kom fram pa hostellet i ni- tida om kvelden, og folte vi fortjente a ta oss rad til en bungalow. Denne dagen ble jammen lang, men slik er det a reise her pa kontinentet!

Vi tilbragte 5 late dager i Màncora med soling, bading og sykeligging, siden Silje fikk oppkastsjau av en matforgifting. Fra Máncora til Lima tok vi nattbuss i 16 timer, sa langt den lengste bussturen vi har hatt. Buss er et veldig billig og greit framkomstmiddel i Sor- Amerika. Og husker man orepropper og en genser a slenge foran oynene (fortrinnsvis pa nattbuss) kan du komme fra det hele med et greit inntrykk. For bussene er noe for seg selv! Av en eller annen grunn star varmeovnene ofte pa, og folk flest vil helst ikke ha vinduene apne for de synes det er kaldt (merk: 25 grader+). Film pa bussen er svaert populaert, en busstur uten film er som brodskive uten palegg. Det eneste som kan erstatte filmen er musikk av typen fjellindiansk keboardpop pa full guffe. En buss kan egentlig vaere sa odelagt den bare vil: ikke fungerende ventilasjonsanlegg, vinduer som ikke kan apnes, skeive seter, dor som ikke vil lukkes, odelagte dempere. Men én ting er sikkert: musikkanlegget og videoen funker alltid, vaer du sikker:) P.S: Paa turen mellom Máncora og Lima rakk vi aa faa med oss fem filmer og én dubbet Beatles- cd!

Lima har ikke noe godt rykte pa seg, skal visst vaere den ligger pa 3. plass i a vare den byen med mest kriminalitet i hele verden. Vi tilbragte et dogn der foer vi tok bussen videre til Nazca med de mystiske Nazca Lines! Dette er en av de torreste plassene i hele verden, solen gjor en god jobb sa det kan vaere vanskelig a vaere utendors midt pa dagen. Vi fikk sett noen av linjene, det gav ikke grunnlag til oppstandelse, men en artig opplevelse var det likevel.
Cerro Blanco, verdens hoyeste sandhaug ligger i bakgrunnen

Dette var en kort oppsummering fra de siste ukene. Naa er vi i Arequipa og krysser snart den Bolivianske grensa. Ja, det er lenge siden forrige blogginnlegg, men vi haaper aa vaere flinkere aa oppdatere heretter. Vi lurer forresten paa hva vi skal ha som adventskalender i aar. Blir glade for forslag!

Skrevet av: Silje

Valle Sagrado

Onsdag morgen la jeg og Anne ut på rundtur i Incaenes hellige dal "Valle Sagrado". En rundtur som skulle by på spektakulære arkitektoniske fremtoninger fra så vel Incaenes som Conquistadorenes imperium. ...men visuelle inntrykk var ikke det eneste vi skulle sitte igjen med etter en reise gjennom Perus høykulturer og høydekurver! For i omvendt proposjonal takt med økt produksjon av røde blodlegemer, avdempes produksjonen av de hvite, og et allerede kjempende immunforsvar fikk sitt å stri med da tyfoidbakterien bestemte seg for å vise sitt nærvær. Mer om hvordan dette fortonet seg i neste blogginnlegg!

Så for å bevare en viss kronologi i gjengivningen av våre eventyr her i dette fjellbefengte kontinentet kommer nå en liten beretning om hva som kan sees og oppleves til den nette sum av 150NOK, når man først befinner seg i Cuzco, Incaveldets hovedstad gjennom 300 år. Turoperatørene i denne byen oppleves å være like tallrike, innpåslitende og blodsugende som myggen i en ekte nordnorsk midtsommeraften. Men etter flere dagers research og unnamanøvre fra de mest opplagte turistfellene endte vi med en selverklært VIP-guide med navn Marc Antonio.

For lokasjoner med så rik og spesiell historie som Valle Sagrado, trenger man bare en busslast med turister og en flerspråklig guide for å gjøre opplevelsen til et minne for livet. Med eksklusive "just for you" faktaopplysninger, bilder med rekonstruksjonsillustrasjoner og "gratis" (jf. Alanis Morisettes "Ironic", 2.verselinje 2.vers) bevertning i form av schnapps ved rundturens ende, var samtlige av dagens turistpassasjerer i godt lynne ved avstigningen i Cuzco.

Her kommer noen fotografier med begrenset bildetekst (likeså mye på grunn av overveldende informasjonsstrøm under selve evenementet som på grunn av siste dagers helsetilstand).
Incaenes soltempel i Pisach

Ruinene av bøndenes bolighus

Åkerterrasser på 3500moh vitner om Incaenes storslotte agrikulturelle samfunn.

Tekst og foto: Martin

Høyt og lavt

Etter noen turer i høyfjellet (blant annet på vulkanen Guagua Pichincha) så Gunnar og Silje fram til noen dager i jungelen. Med 15 minutters reise i propellfly var dette en enkel sak, og snart var vi innstallert i Shuar-indianersamfunnet Tuna, der 3 brødre med koner og barn bodde. Her var en turistbeskjeft midt i oppstartsfasen, og vi var foreløpig det 4. besøket. Derfor var opplegget vi fikk ganske ferskt og lite "turistifisert", noe vi var glade for. Vi ble kjent med alle i den lille landsbyen, til og med barna.


Den første ettermiddagen tok ei lita jente og en gutt på hhv. 6 og 5 år med oss ut på omvisning i nærområdet. De viste oss masse planter og visste alltid hvilken plante det var hvis vi spurte. Vi fant ananas, aji, fjellguaba og andre eksotiske frukter. Utrolig imponerende å møte barn med så mye kunnskap om naturen.
Senere samme kveld snakket vi med den ene faren i landsbyen, Roberto, som var hovedguiden vår. Han hadde nettopp kommet hjem fra kamp mellom regjeringsstyrker og indianere, der 1 indianergutt og 2 regjeringssoldater var drept. Konflikten handler bl.a. om at myndighetene presser indianere ut av områdene deres for å lete etter olje. Vi fikk også bekreftet vår vage mistanke om at hodekrymping fremdeles pågår den dag i dag, samt beskrivelse av hvordan de gjør det. Dette gjelder Shuar-indianere som bor mye lengre inn i jungelen enn der vi var, men allikevel noe som egentlig var veldig betryggende å høre.

Vi tilbrakte 5 dager i landsbyen, der vi var med på fisketur, spasertur i jungelen, tilberedelse av chicha og annen mat, spydkasting og giftpil- blåsing mm. Vi hadde det utrolig fint, og snart bar turen tilbake til sivilisasjonen. Den bestod av 7 timer gange, 1 time i et lasteplan på en bil og 3-4 timer på 2 forskjellige busser.

Etter en dags hvile kjørte vi opp til høyfjellet sammen med vår innleide guide for å prøve oss på Ecuadors høyeste fjell, Chimborazo. Det første som skjedde da vi kom opp til 1. hvilehytte på 4800 moh. var at Silje besvimte. Særlig dårlig utgangspunkt, trolig et resultat av magesjau + høydesyke. Guiden uttrykte også sin misnøye om vårt dårlige utgangspunkt for akklimatisering, da vi hadde kommet rett fra jungelen til høyfjellet. Likevel, etter en natts hvile gikk alt veldig bra med begge to, og vi tok med oss all bagasje og spaserte opp på hvilehytte nr. 2, 5000 moh. Her slappet vi av, spiste og drakk masse te. Da kvelden kom ble vi mer og mer spente. Vi slappet av og ventet på at klokka skulle bli 23.00, tiden da vi skulle gjøre oss klare til å gå.

(Kameraet har ødelagt skjerm, så vi ser ikke hva vi tar bilde av...)
Kl. 22.58 våknet Silje og spydde opp all maten hun møysommelig hadde inntatt gjennom hele dagen. Vi var veldig usikre, men hun valgte å bli med oppover. Etter 1 times gange spydde hun opp det resterende i magen, og heretter er formen kjempefin! Vi fortsatte oppover med tung pust og en stigende hodepine. Etterhvert med steghjern, isøks og taulag, der vi fikk beskjed av guiden at "om vi tråkker ETT steg feil og snubler, snur vi!". Max konsentrerte og bevisste på alvoret tråkket vi oss oppover i mørket, det var unødvendig med lommelykt for stjernene skinte og snøen var hvit og fin.

Det er slitsomt å gå oppover i time etter time. Vi så horisonten langt der oppe, men den nærmet seg aldri! De siste 300 høydemetrene ble Gunnar mer og mer sliten og svimmel, og hodepinen ble sterkere. Fra å tro at Silje skulle gjøre at vi måtte bryte turen var det nå Gunnar som kunne risikere det samme. Men så galt gikk det aldri. Da vi hadde gått oppover i 7 timer, slakket bakken litt på vinkelen og snart nådde vi toppen, til en nydelig soloppgang. Det var en fantastisk følelse å klare dette, vi innrømmer gladelig at klumpen i halsen ble ganske stor når vi så utover landskapet under oss.
Etter en minst like slitsom men mer optimistisk nedstigning, kom vi til hytta igjen. Glade og fornøyde måtte vi love hverandre å dra langt ned i lavlandet og slappe av da høydesyken fortsatt satt godt i oss begge. Det skulle ikke by på noen problemer! Nå har vi vært i Cuenca en uke, og i morgen bærer turen til kysten.
Hasta luego!

Tekst: Silje
Foto: Gunnar og Silje

Cuzco

Etter 2 døgn på reisefot ankom jeg og Anne Cuzco imorgest. Dette er provinsen der coca-te er like vanlig som kaffe til frokosten (herved utprøvd), og jentene går med dobbel stillongs under stakken (ennå ikke utprøvd av undertegnede). Dette er nok den destinasjonen på reisen vi har sett mest frem til å få med oss, og etter en liten tur i byen i dag kan vi med glede meddele at byen svarer til forventningene. Det er lett å forstå at UNESCO har tillagt denne byen "verdens arv"-status. Med incaruiner og kolonialarkitektur (ikke byggninger av hermetisert frukt, men arv fra conquistadorenes tidsalder) som brer seg utover dette flotte fjellandskapet (3300moh) er det bare å legge hendene i kors på ryggen, og innta den etter hvert svært så sedvanlige turistposituren.

Til min store glede ervervet jeg idag informasjon om muligheter for leie av kamerautstyr, så dersom alt går i boks vil vi nok få tatt noen bilder av Machu Picchu også! =)

Anne poserer foran El Catedral . Flagget til venstre, som til forveksling er svært lik den internasjonale "gay-pride"-banneren, er noe ganske annet. Nemlig symbolet på et av Incaenes hellige "himmellegemer", regnbuen.

Tekst og foto: Martin