En saudiamerikansk reiseskildring

Siste livstegn

2010-05-24T21:56:00.010-04:30

Vi har kommet oss til Cartagena som var et av hoydepunktene i startfasen av Sor-Amerika-reisen. De siste dagene har vaert rolige og fylt med soling, bading og snorkling paa stranda, kveldsunderholdning med dans og trommespill, trasking langs gatene under blomsterdekte balkonger og dyretitting i parken. Selv om det er litt kaldere her naa under denne aarstiden og sola bare av og til dukker fram bak skyene, er det nok til at svetten renner hele dagen lang.

I morgen setter vi kursen mot Santa Marta, en by som ligger fire timer med buss oest for her vi er naa. Der skal det visst vaere noe av Soer-Amerikas beste (og billigste) dykkeomraader, og mulighet for kiting og en fjelltur hvis vi onsker det. Vi gleder oss!

Det er litt under tre uker til reisen langs Andesfjellene er over og vi setter oss paa flyet hjem til Norge. Det er umulig aa beskrive hva vi har vaert igjennom, spesielt under ett bloginnlegg. Ei dame vi pratet med for litt siden og som hadde reist i godt over atten maaneder sa bl.a. "Det er hardt arbeid aa reise, folk skjonner ikke det!" Og det har hun helt rett i. Det er hardt arbeid og ingen ferie i ti maander, som mange kanskje kan tro. Det vi har skrevet om turen i bloggen er selvfolgelig utvalgte hendelser og kan ikke gi en helhetlig beskrivelse av vaar reise. Men det har jo heller ikke vaert meningen. Vi haaper bloggen har gitt trygghet til familie og venner om at vi til stadighet er i live (selv om vi er i Soer-Amerika!), at vi har faatt vist et lite bilde av hva kontinentet kan by paa til andre nysgjerrige turister og at vi har inspirert og vekket drommer hos eventyrlystne lesere for framtidige ekspedisjoner.

Selv om turen ikke er helt over enda har vi bestemt oss for aa avslutte bloggskrivinga her i Cartagena. Takk til alle som har lest og fulgt med.

Sees til sommeren!

Hilsen Silje og Gunnar

Endelig sommerferie!

2010-05-20T14:22:00.003-04:30

Eksamen er da overstaatt for oss begge og vi tar imot sommerferien med aapne armer. Vi har vaert i Bogota i ca to uker naa, men i kveld setter vi oss paa flyet til den karibiske kyst og Cartagena.

Bogota har gitt et godt og bedre inntrykk enn det vi fikk forrige gang vi var her. Vi har faatt med oss et imponerende gateliv, trivelige mennesker, god mat, jazzkonsert, gullmuseum og en stilig kolonilandsby noen timer oest for Bogota.

Selv om eksamenslesing har tatt mesteparten av oppmerksomheten har vi allikevel faatt med oss mye her. Et saa langt opphold i en og samme by gir ogsaa mulighet til aa bli bedre kjent med folk paa hotellet. Ei gresk New Age-dame uten penger (men allikevel i godt humoer), en koreansk filmprodusent, en amerikaner med forkjaerlighet for dop, og ei nederlandsk jente som tar masteroppgaven her, sammen med et hyggelig hotellvertskap har vaert vaare venner under eksamensperioden.

Vi reiser som sagt til Cartagena i kveld og haaper sola venter paa oss der. Her i Bogota er det fortsatt regntid og det har til tider vaert ganske kaldt.

Gullfeber

2010-05-13T13:32:00.005-04:30

Første eksamen er unnagjort, deilig! Under eksamen fikk vi oppleve 5 timer uten å være i samme rom, så lenge har vi ikke vært borte fra hverandre siden 10. desember! (Gunnars høsteksamen). Det er fem måneder det! Og merkelig nok går det veldig bra å være sammen 24 timer i døgnet, 7 dager i uka!

Resten av dagen feiret vi på Gullmuseet i Bogotà. Dette er et av de beste og viktigste museene i sitt slag. Her fikk vi lære om hvordan gull, sølv, kobber og platinum har blitt bearbeidet til pynt og bruksgjenstander av urbefolkningen gjennom 2.500 år før spanjolene kom til kontinentet. Dette var et lite høydepunkt for oss, siden reisen rundt om i Sør- Amerika har gjort oss bevisste på hvor viktig disse metallene fortsatt er for folket.
Tidligere har vi besøkt solvgruven i Potosi, en av utallige gruver her på kontinentet, der vi fikk vite at i "gullalderen" under kolonitiden trengte de ikke å raffinere sølvet. Da hogga de sølvklumpene rett ut fra årene i fjellet.
De edle metallene har fortsatt mye å si som pynt til hverdag og fest. De selges omtrent overalt; på markeder, småsjapper og på eksklusive gullforretninger i hovedstadene.
Besøket på museet gav oss et fint sammendrag av de edle metallers historie,
det var gull verdt!

¡Me encanta!

2010-05-09T22:19:00.004-04:30

En av de fine tingene med å reise i billige land i Sor- Amerika, er at du har råd til å spise på restaurant hver dag. Vi velger og vraker mellom italiensk mat, grillmat, kinamat, biffrestauranter og restauranter med typiske nasjonale retter. Vi trer inn i restauranten som enten er litt sjabby og billig, der vi tenker noen tanker i retning av at "her er det kanskje best å "safe" og bestille hamburger". Andre ganger besoker vi de litt penere restaurantene der folelsen av å fole seg litt utilpass melder seg - da de eneste klaerne vi har er de vi staar og gaar og reiser i hver dag.
Menyen blir tildelt, og valgets kvaler over kveldens rett melder seg. Etter åtte måneder reising med restaurantbesok 6 av 7 dager i uka, har vi ettertrykkelig erfart at en pizza, kylling og ris eller lomo fino kan vaere så mangt...
Gunnar bestiller stekt orret, jeg bestiller kotelett. En halvtimes spenning og imaginering av det som vil bli servert ligger foran oss, hvordan kommer så dette til å bli?

Av og til er det utrolig deilig å dra på Mc. Donalds. Du vet hva du får og hvordan det smaker. Av og til kan det vaere det greieste!

Nordover, nordover

2010-05-03T17:23:00.005-04:30

For noen timer siden ankom vi Armenia, en by midt i Colombias storslaatte kaffeplantasjer. Som i Soer-Colombia generelt, er det en by med lite turisme. Det betyr hyggeligere folk og mindre restauranter. Det er greit det.
Paa gata er det mye liv, boder fulle av elektroniske duppedingser, frukt eller kopierte filmer. Musikere, loddselgere og tiggere fyller ogsaa gatene.

Den siste uka har vi hatt mange reisedager, og vi har vaert innom flere byer i soer. De fleste er skitne og usjarmerende, men Popayan begeistret. Der ble vi vaerende i tre dager for aa nyte synet av de sjarmerende kolonibygningene, kirkene og generelt rolig stemning. Det fristet ikke saa mye aa dra derfra, men vi maa videre, eksamener kaller!

Inn i Colombia

2010-04-29T10:27:00.002-04:30

Etter to deilige uker i Cuenca fortsatte reisen til Quito, hovedstaden i Ecuador. Eksamen naermer seg med stormskritt og da gjelder det aa komme fram til Bogota i tide. Fra Quito tok vi bussen over grensa til Colombia. Gjenglemte pass og rushtrafikk gjorde at reisa tok fire timer lenger med det resultat at grensebyen Ipiales ble vaart hjem denne natten. Derfra har vi beveget oss noen kilometer nord langs gronnkledde daler, til Pasto. Her var det ikke saa mye aa finne paa, saa i dag setter vi oss paa bussen til Popayán. Det sies at dette er en av de fineste byene i Colombia, saa vi gleder oss!

Gourmetopplevelse i Cuenca

2010-04-20T22:53:00.003-04:30

Dagene her i Cuenca går for det meste i kristen livsetikk og tekstanalyse i GT. Om ettermiddagene har vi laget mye middag selv, men i kveld fulgte vi en anbefaling av restauranten "Tiestos". Anbefalingen kom fra Anne og Martin som vi reiste med foer jul, tusen takk!
Kvelden delte vi side om side med lyshudete overklasse - Cuencanere, som også hadde funnet veien til denne kvalitetsplassen.
Etter kaffe og herlig dessert ruslet vi mette og fornoyde hjem til leiligheten.

Studieintensiv

2010-04-14T14:06:00.007-04:30

Vi har allerede vært i Cuenca en uke, tiden flyr når man har det kjekt - som i vårt tilfelle betyr lesing til eksamen! Selv om man kanskje skulle tro at en reise på det sør amerikanske kontinent skulle gi tilstrekkelig kunnskap i kristendom, religion, livssyn og etikk (spesielt siste punkt har vist seg fra mange ulike hold), krever altså NLA en viss teorikunnskap på bunnen. Dagene blir stort sett brukt på å pløye gjennom kirkehistorie, kristologi, religionssosiologi, forbruksetikk ++.

Studieforholdene er optimale: vi bor på gjesterommet i leiligheten til et misjonærpar fra Norge, Atle og Rannveig ølstørn. Leiligheten får vi bruke som vi lyster, og da får Siljes matlagingstrang utfolde seg på kjøkkenet.

Da vi forlot Cuenca i oktober paa vei sørover, la vi igjen noen kilo studiebøker som ikke behøvdes foer vårhalvåret. Derfor har gjenkomsten til Cuenca gitt oss en god dose lesestoff som må bearbeides før eksamen i mai. Det hjelper godt på motivasjonen at vi har fått pakke med sjokolade og julehefter fra mammaer og pappaer i Norge.

Når ordene flyter sammen og øynene glipper igjen, erklærer vi lesedagen over, koker oss litt kaffe og ser på Himmelblå på NRK nett-Tv.

Søndag

2010-04-11T20:11:00.008-04:30

Vi er tilbake i Cuenca og nyter tilvaerelsen i leiligheten til en norsk familie. Studiene har for alvor faatt hovedfokus, og det foles godt aa ha bestemt seg for at vi skal bli i denne byen en god stund.

Søndag startet vi dagen i Cristo Vive, ei luthersk kirke, med mange kjente ansikt for Gunnar sin del. Der traff vi bl.a. vaare gode venner Monica, Carlos, Marco og Darío, og vi ble invitert hjem til middag. Deilig Yukasuppe, med paafolgende kylling og ris til hovedrett.

Cuenca feirer for tiden sin grunnleggingsdag (12. April) og i den forbindelse er det mye som skjer i byen. Maratonløp, eselkappløp, kunstutstillinger, dans og konserter er noe av festlighetene. Vi dro paa konsert med en boliviansk folklorica-gruppe, men med regn og kaldt vaer ble ikke stemningen den helt store.

Monica, Marco, Gunnar, Carlos og Darío; gode barndomsvenner fra Ecuador

Vel hjemme i leiligheten ble det en rask og god restemiddag før vi satte i gang med lesingen igjen. Med en maaned igjen til eksamen begynner vi aa se at vi henger litt etter paa den fronten. Dette var dagens forløp, mens planene for morgendagen er enda ikke lagt (dog det kan se ut som Kristologi-historie vil oppta mye av tiden).

Isla de la Plata

2010-04-07T20:17:00.005-04:30

De siste dagene har vi tilbrunget i selskap med gode venner. Torbjorn, Andrea og Randi var paa paaskeferie i Ecuador, og vi har vaert med de i Puerto Lopez, en landsby ved Ecuadors kyst. Her har vi slappet av i sola, vaert paa sykkeltur og opplevd spennende fiskemarked.
En av dagene ble brukt til utflukt paa Isla de la Plata (solvoya), utenfor byen. Dette er en oy der man kan oppleve unikt dyreliv, spesielt fugler.

Vi fikk sett fugler av artene "pato azul" og "nazca boobie" paa veldig naert hold, andre arter var mer sky.
Etter en liten runde paa oya stod snorkling paa programmet. Her fikk vi se baade skilpadder og mange spennende fisker.

Det har vaert et deilig opphold i Puerto Lopez. I morgen drar reisefolget vaart hjem til Norge mens vaar ferd gaar til Cuenca.

Bananer, kakao og jungel

2010-04-02T12:35:00.007-04:30

Mye har skjedd siden forrige innlegg. Fra fjellene i Peru tok vi turen ned til kyst- og orkenlandskap. Ved maanedsskiftet tok vi bussen over til Ecuador og bananbyen Naranjal. Etter aa ha krysset grensa var utsikten fra bussvinduet stort sett som bildet under. I Naranjal har vi ikke sett en eneste turist og det er sjeldent, men deilig!
Noen kilometer oest for byen klatrer regnskogen oppover mot andesfjellene. Idryppende svette trasket vi innover jungelen. Masse fugleliv, innsekter, kakao-planter og spindelvev med gigaedderkopper i(!). Maalet var "de syv fossene" som, etter aa ha kommet fram, viste seg aa vaere verdt strevet.

Santa Cruz- trek

2010-03-24T12:03:00.011-04:30

Turplanlegging er bra når man skal ut på tur. Etter en dag i Huaraz med kartinnkjop og flere kaffekopper var ruta lagt for de neste fire dagene.
Vi har gått gjennom vakker natur i Santa Cruz- dalen blant fjelltopper på 5-6000 moh. Vi har vaert heldige med vaeret, det regnet hver natt og var klart og fint om dagen. Langs stien motte vi gjetere, kyr og esler på beite. Disse var som oftest ikke til bry, unntaket inntraff andre morgen da vi vaknet opp med et halvt oksefjes i teltinngangen.

Hoydepunktet på turen var å nå Punta Union (samlingspunktet) på 4750 moh. Her fikk vi utsikt over snodekte fjell, ruta vi hadde gått de to foregående dagene og den ruta vi skulle gå framover.
Siden vår siste fjelltur var i Patagonia, var tankene langt vekke fra vandring i hoyden. Denne turen ble dagsetappene betydelig kortere, men likevel like så tunge. Med en liten forkjolelse på toppen av det hele ble oppoverbakkene et strev.
Utsikt over Santa Cruz- dalen der vi kom fra.

Da vi klarte å holde oss og sekkene torre og i god behold var vi godt fornoyde med oss selv. Vi satt oss på buss hjemover med sekkene på taket. En halvtimes regnskyll avbroyt den gode folelsen og gav oss en kveld med torkearbeid.

20 timers buss

2010-03-18T11:26:00.003-04:30

Reisa fra Cusco til Lima ble en uforglemmelig tur.
Etter overraskelsen ved å finne ut at bussturen tok 20 timer, satte vi oss optimistisk til rette, overst og forrest i den to-etagers bussen. Etter et par timer kjoring med utsikt over vakre omgivelser i Andesfjellene, ispedd glimting på filmene som gikk kontinuerlig gjennom bussturen unntatt noen få timer midt pa natta, begynte det å morke. Vi kjorte for alvor inn i fjellområdet, inn i svinger som norske kystveien bare kan misunne. Da jeg tror alle har opplevd å forundre seg over hvor liten margin en buss trenger foran seg for å sno seg unna en hindring, tenker jeg det er lett å se for seg oss, foran vinduet i andre etasje som så fjellveggene panorere forbi vinduet, forst den ene veien og så den andre, i det naermest uendelige. For å gjore den 20 timers bussturen så rask som mulig, gasset bussjaforen opp så ofte han kunne, noe som forte til maks akselerasjon i alle svinger.
Det ble kontinuerlig berg og dalbane med jevnlige dobesok, fram til vi nådde kysten der veiene ble behagelig fremadvendte.

Nei vi er ikke lei av buss ennå, men folelsen ulmer...

I Incaens fotspor

2010-03-15T13:09:00.010-04:30

Vi har for alvor kommet inn i indianerland. Amerikas lengst bebodde by, Cusco, er et must for alle reisende i Peru. Allikevel er ikke gatene så fulle av turister som det ofte er. Machu Pichu er nemlig stengt etter jordras tidligere i år, så verdens mest kjente turistattraksjon får vente.

Pisac er en liten landsby utenfor Cusco med et fargerikt sondagsmarked. Her tilbragte vi både timer og kroner for vi dro opp i fjellene bak landsbyen. Der lå vår Machu Pichu-erstatning; Pisac-ruinene. Ruiner er ruiner, stort sett stein. Allikevel er det jo spesielt å tenke tilbake på livet som en gang var her. Vi gikk i "gatene", inn i rommene, så hvor de jobbet, hvor de badet og hvor de sov. Vi loftet på en stein i en av veggene, ca 40x15x30 cm, og undret oss på hvordan i all verden den 20 ganger storre steinen like bortenfor kunne bli fraktet dit den lå. Oppe i fjellsida kan dere se spor som det kraftige regnvaeret legger igjen. Vann og gjorme fortsetter ned i dalen, inn i hus og odelegger veier og bruer. Til gjengjeld blir landskapet gront og vakkert, noe dere kan sammenlikne med Anne og Martins bilder fra samme plassen i november like foer regntiden.Incaene bosatte seg i vakre omgivelser. Etter noen måneders regntid er dalene gronne og frodige, og vandreturen i ruinene var nydelig der man kunne se innover i "Den hellige dalen" (Valle Sagrado).

Pa kjent mark

2010-03-10T11:01:00.005-04:30

Vi er tilbake i Peru. Denne gangen har vi litt bedre tid her i Arequipa, og vi har brukt den godt! Silje har tatt spanskkurs og Gunnar har tuslet litt rundt i gatene. Vi har besokt noen venner som bor her, sett litt mer av byen og spist mye god mat.

Aa ankomme en by vi har besokt foer har vaert noe helt spesielt. Vi vet hvor mye drosjesjaaforen skal ha betalt. Vi vet hvor vi skal sove (Hostal Home sweet home er en av de bedre overnattingsstedene paa reisen). Vi vet hvor det serveres god mat, hvor supermarkedet er, hvor plazaen er, valutakursen - og hva som er dyrt eller billig, hvilke severdigheter byen kan by paa og hva vi skal passe oss for i nettopp denne byen. Og ikke minst, vi var forberedt paa fattigdom, eksos, tuting braak og stoy.

Det virker kanskje rart, men etter naa seks maaneder paa reise er dette gull verdt! En kombinasjon av sinnsyk prisforskjell fra Chile og Siljes bursdag har ellers medfort litt shopping. I kveld skal vi paa ungdomsmote i den lutherske kirka her. Gleder oss!

Dyreliv ved havna

2010-03-05T21:10:00.007-04:30

Vi har busset og busset og badet og busset litt mer. Og naa er vi i Arica. Siste stopp i Chile ligger midt i verdens torreste orken; Atacama. Folket vi ser, gata, tilbudet av mat, markedet, husene og mer fattigdom enn i resten av landet vitner om at vi nearmer oss Peru.

I dag har det vaert flagging paa halv stang i hele byen. Selv om ikke jordskjelvet i sor-Chile kjentes her i nord, blir vi fortalt at her i byen har de smaa skjelv hver dag. Heldigvis er flesteparten av de saa smaa at ingen legger merke til de. Vi fikk forovrig hore i dag at jordskjelvet i sor-Chile flyttet kontinentet hele 8 cm.

Nok om jordskjelv! Her i Arica har vi fatt naerkontakt med sjolover (eller sjoulver som de kalles her). De ser kanskje sote ut paa bildet, men disse kjottklumpene kunne bli ganske hissige paa baade mennesker og med-lover.

Hver morgen, nar fiskebaatene ankommer havna med ferskfisk til hele byen, samles sjolover, pelikaner, bikkjer og katter for aa sloss om restene. Baade sjolover og pelikaner er fascierende dyr og de gir god underholdning en lordags formiddag...

Solslappe dager

2010-03-01T11:53:00.005-04:30

Jordskjelvet forarsaket store odeleggelser i omradet rundt Concepción, sor for Santiago. Vi har kjopt en avis og prover aa folge litt med pa TV om hvordan tilstandene er. Nyhetene forteller om ganske ville tilstander med folk som robber matvarer og alt annet de maatte faa tak i. Andre har mistet alt de eier. Vi er heldige som er sapass langt nord og ikke er blitt rammet. For oyeblikket er vi i Caldera, en liten strandby sor i Atacamaorkenen. Vi har hatt noen rolige dager med oppgaveskriving for studiene, og strandliv. Bussen vi skulle ta nordover starter ruta si i Santiago, paa grunn av jordskjelvet har alle busser mot nord vaert kansellert de siste dagene og vi har faatt noen bonusdager paa stranda.
Temperaturen er rundt behagelige 25 grader og sjoen er ganske kjolig, kanskje 18-19 grader. Gunnar har kosa seg med dykkermaska og snorkel som han har hatt i sekken siden Colombia.
I kveld prover haper vi at bussene er i gang igjen, og forhapentligvis vakner vi opp i Iquique i morgen tidlig.

På feil plass til riktig tid

2010-02-27T21:25:00.002-04:30

Den siste tiden har vi gått glipp av karneval i Sør- Amerika, en heftig sykkelkonkurranse ned trappene i Valparaiso og tidenes femte største jordskjelv. Vi føler oss snytt, men nyter livet levende!

Valparaiso

2010-02-25T12:48:00.003-04:30

Vi har kommet til Valparaiso i Chile. Etter uka med temperaturer hoyere enn det som er behagelig i Buenos Aires, har vi sett med gru fram til sommervarmen her langs Chile-kysten. Overgangen fra kalde vinder og snoe i Patagonia til Valparaiso ble allikevel ikke saa ille. Solen skinner og lar oss spasere rundt i shorts og t-skjorte, men temperaturen naar aldri svettegrensen. Da er det godt aa vaere turist.

Spasering er den beste maaten aa bli kjent med Valparaiso paa. Byen hviler paa tjueto smaa hauger i en halvsirkel rundt havnen. Opp gjennom historien har innflyttere fra hele verden formet denne byen til en unik kant av kloden. En labyrint av trapper og trange smug, i alle tenkelige forskjellige farger, snor seg oppover i de ulike nabolagene. Grafitti ser ut til aa vaere spesielt populaert her. Sterke politiske utsagn, vitser eller maling bare for fargens skyld pryder veggene langs brosteinsbelagte gater. Nydelig utsikt mot Stillehavet er aldri lengere enn et kvartal unna.

Ikke langt unna ligger stranda. Det er som sagt ikke saa varmt, men nok sol til aa bli solbrent. Etter en rask dukkert og sloeve timer med sand mellom taerne fikk vi servert oppvisning av det Chilenske flyforsvaret. Til applaus fra et gispende bade-publikum fikk vi sett utrolig stilige manoevreringer og foramsjoner i himmelen over oss.

Valparaiso overrasket, gledet og sjarmerte. Naa drar vi nordover for mer sol og strand.

PS: bilder kommer forhaapentligvis snart

Buss paa Argentinsk vis

2010-02-14T11:51:00.014-04:30

Variasjonene mellom Sor- Amerikanske land er saa mangt. En av disse er bussene, og etter vaar siste busstur vil vi gi dere et lite innblikk i hvordan bussene er i Argentina.

En viktig faktor er setene. Du kan velge mellom halv- seng, seng eller super-seng! Paa grunn av oekonomien velger vi halvseng, noe som fungerer ganske bra.
I lopet av bussturen blir man servert maaltider; frokost, lunsj, varm middag og kaffe + kjeks.
Vi faar ofte med oss et par filmer paa veien, og til vaar store overraskelse opplevde vi bingo pa turen fra Bariloche til Mendoza! Desverre vant vi ikke vinflaska som var premien.

Buss er altsaa ikke saa verst for tiden. I morgen skal vi tilbringe enda flere trivelige timer paa buss naar vi forlater Argentina til fordel for Santiago, Chile.

Fjell opp og dal ned (og elv over...)

2010-02-09T14:31:00.011-04:30

Vi har forflyttet oss nordover til Bariloche, en middels stor turistby midt i de beste innsjoe- omraadene i Argentina. Vi kjopte oss et kart og dro paa tur igjen.
Turen startet pent en rolig ettermiddag med syv timers gange. Vi kom lenger enn planlagt og var veldig fornoyde. Andre dag vaaknet vi til drypping paa teltet, og etter en kjapp frokost var vi igang igjen. Det bar gjennom tett bambuskratt og vat lyng, og etter et par timers gange var vi rennende blote. Da vi etterhvert kom oss over tregrensa ble vi veldig kalde i vinden. Skjelvende og gjennomblote kom vi oss ned i en dal og fikk satt opp teltet. Her laa vi resten av dagen og varmet oss og spiste pannekaker.
Neste dag var kanskje den vaerste morgenen vi har hatt paa tur. Alle de klissvaate klaerne maatte paa, den vaate sekken med alt det vaate innholdet maatte pakkes, deriblant teltet. Men vi saa lyst paa det, i den dalen vi var paa vei til saa vi solskinn, kanskje det holdt til vi kom oss over?
Denne dagen maatte vi gaa inn det tapte stykket fra forrige dag, saa etappen ble ganske lang. Etter et par timer kom vi oss til solsida av dalen, og vi torka. Vi gikk opp og ned i vakker natur som minner oss om Norge. Etter ni timer kom vi fram til plassen vi hadde sett oss ut, satt opp teltet og fyrte baal.
Siste dag skulle etter planen gaa knirkefritt. Vi skulle ned en dal og ankomme plassen der en buss gaar én gang om dagen til Bariloche. Vi ruslet nedover og hadde beregnet god tid. Rett foer vi var fremme moette vi ei 12-14 meter bred breelv som bukta seg gjennom dalen. Det eneste tegn til forbindelse over til den andre sida var en tynn staalvaier. Etter mye hodebry og spekuleringer klarte vi ved hjelp av militarteknikk aa komme oss over elva paa vaieren. Dette har vi desverre ingen bilder av. Naar Gunnar kryssa elva var Silje altfor opptatt med aa folge med til aa ta bilder, og Gunnar kunne heller ikke ta noen, for Silje hadde kameraet mens hun kryssa.
Heldige som vi var, rakk vi bussen fire minutter foer den kjorte. Vi var slitne og glade for aa ha kommet fram. En tur med hendelser vi ikke kunne forutsett, men akkurat saann vi vil ha det.

Den vakre breen som foraarsakte elva, lagde dronn som vi horte hele turen. Siste dagen saa vi arsaken til det vi trodde var torden...

Sørest i Sør Amerika

2010-01-29T13:15:00.012-04:30

Vaart sørligste punkt pa reisen er naadd. En flytur fra Buenos Aires førte oss til El Calafate, en liten landsby ved kanten av den patagonske fjellkjeden paa grensa til Chile. Dette er et godt utgangspunkt for aa naa natur og nasjonalparker med ville fjell, isbreer og masse masse skog. Vi pakket telt og sovepose og stakk paa tur.
Forste dag gikk vi innover en dal mot en plass som det var lov aa sla opp telt. Innerst i dalen laa det en stor isbre som vi kunne skimte savidt i det graa ruskevaeret. Her i Argentina er det ikke lov aa brenne baal, og bare lov aa slaa opp telt paa bestemte teltplasser. Dette er et resultat av turister som ikke har tatt nok hensyn til naturen. Tross masse skilt og info om aa la vaere aa kaste soppel, saa vi mer her enn i Norge. (Bilde: "Monument over den forstyrrede vandrer, dette ble foraarsaket av en sigarettstump").

Andre dag fikk vi klart og fint vaer og behagelig turtemperatur paa rundt 15 grader. Vi tok med oss teltet og gikk videre i nasjonalparken for aa se de beromte klatrefjellene Fitz Roy og Cerro Torre. Heldige som vi var fikk vi se hele Fitz Roy (overste bilde) i et glimt da skyene glemte aa dekke fjellet til for oss. Da vi hadde sett oss mette og Gunnar hadde tatt nok bilder gikk vi nedover dalen og ut av nasjonalparken. Her fant vi oss en teltplass som vi kunne tilbringe natten.

Slutten av turen ble litt punktert. Paa vei inn i en dal utenfor nasjonalparken fikk vi vite at denne dalen og resten av naturomraadet utenfor nasjonalparken er privat omraade. Her var det ikke lov aa slaa opp telt, og vi maatte betale for aa komme inn. Forfjamset av de strenge reglene la vi oss paa en campingplass langs veien og ruslet tilbake til El Calafate neste dag.

I lopet av turen fikk vi all slags vaer utenom tropevarme, noe som var helt greit. Vi har sett mektige isbreer, klare gronne isbrevann, mektige fjell og tinder, enkelt og greit storslaatt natur. Det er koselig med teltliv, teltet blir vaar lille hybel som vi kan ta med oss over alt - til en forandring fra de ulike hostellrommene er teltet det samme velkjente hjemmet vaart.

Buenos Aires

2010-01-22T12:28:00.002-04:30

Vi har tilbragt noen fine dager i Buenos Aires. Tangoshow, gatevandring, biffmiddager og generelt byliv har vaert pa programmet. Dessuten har vi faatt pakker fra Norge med brunost, sjokolade og julekaker saa det har vaert rene julestemninga her. I morgen gaar turen videre med fly til El Calafate hvor vi onsker a utforske Patagonias ville naturlandskap.

Folelsen av Europa

2010-01-17T16:28:00.005-04:30

Fra Bolivia har vi naa beveget oss lengere soer, til Argentina. Landet som er kjent for god vin, biff og tango har vist seg som en enorm forskjell fra Bolivia. Til tross for store okonomiske kriser for bare et tiaar siden og mye politisk rot, ogsaa i dette landet, er Argentina i dag et av Soer-Amerikas rikeste land.

Fra den Bolivianske grensa til Salta har vi reist videre til vinbyen Cafayate og kulturbyen Cordoba og naa endelig i hovedstaden, Buenos Aires (bilde: Gunnar foran parlamentsbygningen). Landskapet er frodigere, hoydemetrene faerre og maten bedre. Argentina har til naa framstaatt som en vestlig oase fra indianere, tiggere, daarlige veier og utrygge stroek. Utenbys-opplevelser har derimot minket. Prisnivaaet er jo selvfolgelig et helt annet her.

Buenos Aires er varm. Med opp imot 30 grader midt paa dagen er det lett aa bli litt daff. Fotballkamp og tangoshow staar blant punktene paa onskelista. Med en uke i byen haaper vi ogsaa aa kunne slappe litt av fra all fartingen den siste tiden. Vi gleder oss til aa nyte det byen har aa by paa.

Uyuni

2010-01-10T16:48:00.017-04:30

Bolivias kanskje mest kjente turistatraksjon strekker seg over 10.582km² og bestaar av i all hovedsak salt. Den er verdens stoerste salt-oerken og ligger ca 3700 meter over havet. Det antas at 10 milliarder tonn salt ligger bevart her. Pa grunn av en stor overflate, liten hoydeforskjell, toerr luft og klar himmel er dette ellers en et utmerket test-omraade for satelitter. Av en eller anna grunn melde vi oss opp til en tre dagers jeep tur paa saltvidunderet og forberedte oss pa en ultimat "been there, done that"-opplevelse.

Sammen med oss i jeepen sitter et ungt australsk par og to colombianske advokater. Guiden vaar, Braulio, har kjort denne runden i snart tretten aar. Det er ni dager siden hans forrige fridag og tygger derfor konstant coca-blad for aa ikke sovne. Betryggende!

Jeepen ruller fra fastlandet over pa salthavet. Et tynt lag med vann dekker overflaten og speiler den knall blaa himmelen over oss. Vi skal til en oey midt pa sletten. Langt der borte kan det se ut som den flyver i luften pga speilingen fra vannet. Alt rundt oss flyver faktisk. En annen jeep, en buss, andre turister. En av mine mest absurde og surrealistiske opplevelser har nettopp startet.

Dag to beveger vi oss over fra salt til sand. Denne oerkenen henger sammen med Atacama-oerkenen i Chile, verdens toerreste oerken. Allikevel lever det et utrolig dyreliv her. Innsjoene vi besoeker er fulle av mineraler og gjor det blant annet mulig for tusenvis av flamingoer aa leve her, i nesten 4000 meters hoyde.

Torr orken til tross, fjellene rundt her byr pa mange forskjellige farger og former. Et savn og en anger senker seg over meg. - Geologikunnskaper for aa forstaa noe av det jeg ser rundt meg og norsk-kunnskaper til aa beskrive dem. Den toerre oerkenen, den surrealistiske opplevelsen paa saltoerkenen, de sterke og klare fargene, de heftige fargekombinasjonene, fjellene og steinene rundt oss i alle mulige merkelige former, flamingoene som leter etter mat i knall roede, gule eller blaa innsjoer. Alt sammen er bare helt fantastisk!

Det hele fortoner seg som en biltur gjennom eventyrverden. Snipp, snapp, snute. Dag tre var eventyret ute...

Skrevet av Gunnar

Jul uten snø!

2009-12-26T17:28:00.009-04:30

Vi har tilbragt jula i Copacabana ved Titikakasjoen. Her har vi brukt dager paa aa bake julekaker og brod, spille spill og generelt prove aa fremkalle mest mulig julestemning. Paa julaften spiste vi kalkun og flamberte bananer paa restaurant, dagen ble avslutta i kveldsgudstjeneste i katedralen her i byen. Naar julekakene dominerer mageinnholdet har vi gaat pa tur utenfor byen, eller leid oss kayakk. Stemninga er rolig, og det passer oss veldig bra. God jul og godt nyttar, alle sammen.

Jungelsafari i adventstiden

2009-12-23T18:02:00.011-04:30

Advent er ventetid. Dette fikk vi smertelig erfare i forbindelse med vaar jungelekspedisjon her i Bolivia. Det var 18 timer buss fra La Paz med asfalt to av timene og 3800 hoydemeter nedstigning for vi kom til jungelbyen Rurrenabaque. Omradet rundt denne byen kan by pa noe av det rikeste dyrelivet og artsmangfoldet i hele verden. Vi rakk en tur i Pampas (savanne, fuktug, flatt landskap) og en i jungel. Mange fine opplevelser og masse dyreliv! Vi lar bildene tale for seg selv.

Gunnar paa anacondaleting!

Vi fikk naerkontakt med mange forskjellige aper. Rundt leiren vaar kom det noen krabater som gjerne ville ha banan!
En sulten alligator kom ogsa paa besok...

Etter en opplevelsesrik uke, var det tid for aa dra videre. Etter 18 timer buss var vi tilbake i La Paz. Derfra gikk turen til Copacapana ved Titikakasjoen, der vi naa feirer jul.

Fjellet som spiser mennesker

2009-12-11T22:25:00.016-04:30

"Ikke ta solv fra dette fjellet for det tilhorer en annen!" Det sies at fjellet sa disse ordene til den forste indianeren som oppdaget fjellets rikdommer pa 1500-tallet. Fjellet fikk navnet Potosi - "det som lager mye lyd". I dag, nesten 500 ar etter fjellets rikdommer ble oppdaget for forste gang, har fjellet over 8 millioner liv pa samvittigheten. Slaver ble importert fra Afrika og sammen med indianere jobbet de dag og natt for a hente solv ut av fjellet for spanske conquistadorer.

Slavene gjorde fort oppror og nektet a jobbe mer. Spanjolene svarte med a lage en gudestatue som de kalte "Tio" (feiluttalelse av "Dios", som betyr gud). Denne Tio skulle drepe dem hvis de nektet a jobbe mer. Tio blir den dag i dag ofret til og tilbedt av gruvearbeiderne. Hvis du ikke har ofret nok alkohol, coca-blader eller sigaretter kan han holde igjen sprengladningen, og sprenge den med en gang du kommer inn igjen for a se hva som gikk galt. Inne i fjellet kan ikke den kristne Gud na dem, de er i helvete. Derfor tilber de Tio - djevelen for beskyttelse mens de jobber i gruvene, og den kristne Gud med en gang de kommer utenfor. Pachamama, selve fjellet, er kona til Tio og ogsa arsaken til mange av ulykken i gruvene. Misunnelse fra Pachamama er grunnen til at kvinner sjelden far komme inn i gruvene. Med forholdene tatt i betraktning har vi stor forstaelse for den utbredte overtroa blant gruvearbeiderne.

Potosi, byen som har vokst opp rundt gruvedriften, var i sin tid en av verdens rikeste, noe som har satt et sterkt preg pa arkitekturen rundt sentrum. I alt 45.000 tonn rent solv ble hentet ut fra fjellet mellom 1556 og 1783. Etter dette har tinn og bly blitt de viktigste mineralene som hentes ut fra fjellet, i tillegg til solvet. I dag jobber det over 20.000 menn i gruvene, 1000 av disse er barn.

For vaar del startet turen med et besok til gruvemarkedet. Arbeiderne faar ikke dekket noen ting selv, alt betales fra egen lomme. Her selges beskyttelsesutstyr, dynamitt, coca-blader og litt mat. Vi kjopte med oss litt dynamitt og brus som gave til gruvearbeiderne. Etter 300 meters gange inn i tunellen moter vi de forste arbeiderne. Ratne tenner, en munn full av coca-blader og en sterk spritlukt apenbares i det de moeter oss med brede smil. En mann sitter og gjor klar sprengladningene foran en statue av Tio.
Trillebarlass med stein ruller forbi oss og tommes i sma jernbanevogner. "Dere kan ta et raskt bilde hver, og sa ma vi dra videre. Vi ma ikke forstyrre dem i arbeidet", sa guiden. De har allerede jobbet atte timer i strekk og har seks timer igjen av forste skift. Deretter har de pause i fire timer foer de starter pa en ny oekt, fra kl 20:00 til 03:00 pa natta. Coca er vidunderbladet som gjor disse arbeidstidene mulige. Med bladene trenger de ikke a spise, ikke ga pa do, ikke sove, det roer ned frykten og far deg til a fole deg sterkere. Mennene bestemmer sine egne arbeidstimer og tjener penger ut i fra hva de finner. Inne her jobber hver mann for seg selv, med sin flaks eller uflaks. Med flaks og mye arbeid kan man tjene 2500 kr i maneden. Har man ikke flaks kan du ende opp med 250 kr pa en maned.

"Gift deg med en gruvearbeider!" er oppfordringen til byens kvinner. - "Han har mye penger, han doer foer han fyller 45 ar og da arver du pensjonen hans." En gruvearbeider kan ha tre-fire koner og det blir det mye skilsmisse av. Ved siden av gruvearbeider er derfor advokat det vanligste yrke i byen, noe man lett legger merke til etter en rask vandretur i gatene. Alle arbeidere er fullt klar over hvilken skjebne de moter ved a jobbe i gruvene. Ras, gass og feilaktige sprengninger resulterer i hundrevis av dodsfall hvert ar. Slipper du unna dette dor du til slutt av silica- forgiftning; opphopning av giftig stov i lungene.

Vi fortsatte innover i gruva, paa veien motte vi noen menn som var ferdige med arbeidet sitt i etg. 80! Saa langt nede er temperaturen oppe i 45 grader celsius og stovmengden gjor det sa ille at du ikke kan jobbe der mer enn fire timer om gangen. Vi kravlet oss femti meter nedover to etasjer. Her merket vi at det var varmere, tyngre a puste og mer stov. Vi traff en mann som jobbet helt alene i "sin del" av gruven. Med meiselen godt plantet inn i bergveggen tok han tjue slag med hammeren, en liten pause og tjue slag til. Slik haddde han holdt pa i sju timer. Hvert hull tok tre timer a hogge. Nar hullet var ferdig satt han inn en sprengladning som banet veien 1 1/2 meter bortover. Pa en dag lagde han fem slike hull.

Guiden vaar kjente han og stilte en del sporsmal sa vi fikk hore litt om arbeidet hans. Svarene hans sa ikke sa mye, men maaten han sa det paa bar preg av arbeidsforholdene og cocaens pavirkning pa kroppen hans. Det ble et sterkt moete med en manns harde virkelighet. En time senere var vi ute av gruven, nedstoevet og uten stemme. Tre timer i "helvete" var nok for oss, og har satt sterke spor i begge to.

Potosi er den viktigste byen for utviklingen av den moderne verden som folk flest aldri har hoert om. Vi glemmer den aldri.

Eksamen i Sucre

2009-12-10T10:07:00.006-04:30

Den siste uka har vi vaert i Sucre. Her har dagene gatt i lesing fram til eksamen for Gunnar sin del, mens Silje har pludret med andre ting.

En trøtt Gunnar spiser frokost før eksamen

Vi har bodd pa et hostel med felleskjøkken, og her har Silje fatt utfolde seg. Det har resultert i pannekaker, krydrede kjøttboller i tomatsaus, hjemmelagde hamburgere, kokt mais og sjokoladepudding. Dette har vi desverre ingen bilder av, siden alt forsvant med én gang det ble laget;)

Na gar turen videre til Potosí der vi skal kjenne pa atmosfaeren til en av de forhenvaerende rikeste kolonibyene i verden. Her skal vi besøke byens sølvgruver som i kolonitiden gjorde byen sa rik.

Tekst og bilde: Silje

I hjertet av byen

2009-12-04T16:30:00.020-04:30

I Venezuela og Colombia heter de Simon Bolivar. I Peru er det snakk om Plaza de Armas. Her i Bolivia har de fått navn etter nasjonale festdager. Det er sentrumsparken det er snakk om. Parken midt i byen. Ofte omgitt av byens katedral, presidentpalass, stortinget eller et heftig luksushotell.

Her samles familiene på sondager og pensjonister okkuperer benkene under resten av uken. Midt i parken tårner en staut steinfigur opp (ofte Simon Bolivar) omgitt av lóver, tigre, i noen tilfeller Maria, eller andre symbol som kan kaste et godt lys over helten. Palmer og fargerike blomsterdanderinger gir frisk luft i ellers ofte sterkt forurensede byer. En og anna bikkje lusker rundt etter en matbit, mens hundrevis av duer flakser fram og tilbake mellom benkene for litt mais. Mor og far kjoper mais til ungen sin. Så leier de inn en av fotografene i parken, får ungen til å kaste litt rundt seg mens han smiler, og vips! Der har du ungen omgitt av masse duer foran Simon Bloivar og byens katedral foreviget!

Fotgrafen er bare en av mange som har arbeidsplassen sin her. Skopussere, godteriselgere, mais-damen, politiet, tyvene og ikke minst tiggerne har funnet denne parken lônnsom. Oss turister setter også pris på en benk å slå oss ned på etter en lang og innholdsrik dag. Etter hvert som vi til sammen har tilbragt ganske mange timer i disse parkene, begynner vi å kjenne igjen mye fra by til by og land til land.

Vi fâr hyppige tilbud om a kjope alt fra gelé til minnebrikker. En dag fikk vi sporsmal av en skopusser pa 12 âr om han skulle pusse sandalene vâre(!) Vi takket nei, men han kunne fâ pusse fjellskoene som Gunnar hadde i sekken. Etter vi hadde sittet en stund kom det flere gutter som slo av en prat. Én ville pusse kameraveska var, ei jente fikk resten av geléen vi spiste og en annen gutt ble litt erta av de andre fordi han var tyv.

Vi treffer mange unger som ber om penger, mat eller om vi vil kjope tyggis av de. Det kan vaere sjokkerende og tankevekkende, og viser en verden vi ikke er sa vant med.
Et tema som har opptatt vâr interesse langs vâr vandring i alle parkene, er duer. Duene er som i Norge; nebb, fjaer og kurring. Det vi har observert her er overhodet ikke spesielt for denne verdensdelen, tvert i mot kan det sikkert oppleves ved Trondheim Torg ogsâ, men kanskje ikke på denne årstiden. Vi snakker om hann-duens flôrting og hunn-duens flukt. Her er det hann-duen som fanger blikket. Når han finner ei bra due (det tar ofte ikke så lang tid) småjogger han bort til henne og blåser seg opp. Han sprader rundt og gjoer seg så hoy som mulig, mens han snurrer rundt og rundt. Når hunn-duen blir oppmerksom denne oppforselen springer hun vekk. Hannen folger etter i imponerende staut positur, tar dansen på nytt og folger etter. Hvis hun-duen springer raskt nok, gir han opp og finner seg ei ny. Hvis ikke, får ofte flere hannduer sansen for akkurat denne dua og flokker seg rundt henne.

Slik går dagen til duene. Hvis de ikke sitter og driter på statuen av Simon Bolivar eller flakser rundt som statister til fotogene småunger, finner du de jagende etter hverandre. Dama forst, hann-duen spradende håpefull etter.

Skrevet av: Gunnar og Silje

Peru paa langs i rekordtempo

2009-11-29T10:24:00.021-04:30

Etter en ukes venting pa sola ved kysten av Ecuador dro vi til Guayaquil, Ecuadors storste by. Storbyens kjas og mas gav oss ingen grunn til aa bli, derfor satte vi oss pa en buss sorover mot Peru. Da vi savidt hadde kommet oss over grensa i 5-tida pa morgenen fikk vi vite at peruvianske fiskere streiket pga oljeboring pa kysten. Hovedveien var stengt av med traer, steiner, brennende bildekk og det som folk fikk for godt aa kaste utover veien, i 10 mil sorover. Vi skulle ca. 12 mil til en by som heter Máncora.

Vi slo oss sammen med en gjeng backpackere som skulle til samme by som oss, og fant ut at vi skulle fa oss sorover selv. Der er lov for gaende a passere sperrene, men ikke kjoretoy. Vi fikk hore at det var 6 sperrer, deretter kunne vi ta buss. "Enkelt!" tenkte vi og slang pa oss sekkene.

Vi starta a ga, gikk forbi en sperre, tok taxi til neste sperre, gikk over neste sperre osv. Dette gjorde vi i 3-4 timer, med mer og mer gaing siden det ikke var taxier over alt. Dessuten begynte mange taxier etter hvert aa gaa tom for bensin, ironisk nok.
Lite sol i Ecuador gav seg raskt til uttrykk...

Da klokka var 12 var vi halvveis, og vi hadde forlengst innsett at turen ville bli lang. Sola stekte og veien gikk rett fram i kilometer etter kilometer. Likevel var det fullt av peruvianere som gjorde det samme som oss. Ja, man kan jo driste seg til aa tenke tilbake til Israelsfolkets vandring i orkenen. Riktignok gikk vi ikke i 40 aar, men utover ettermiddagen kunne det foles som 40 timer. Det kjorte taxier forbi oss, men de var fylt opp allerede sa ingen ville plukke oss opp. Til slutt stoppet det en bil, som kjorte oss til neste sperre (!). Denne sperra stod foran en landsby, og vi gikk til andre enden av landsbyen (vel en halvtime). Der ble vi fortalt det skulle vaere stopp pa sperrene. Etter litt fram og tilbake fikk vi samla alle inn i en minibuss som skulle kjore oss de siste 30 km til Máncora. "Yess" tenkte vi, endelig kunne vi slappe av og fa oss litt mat i skotten. Halvveis pa veien stoppa bilen, den var tom for bensin og dette var vel det som kalles toppen pa kransekaka for denne dagen. Men vi kom oss hjem, en fyr tok en bensinkanne i handa og lop mot narmeste bensinstasjon. Vi kom fram pa hostellet i ni- tida om kvelden, og folte vi fortjente a ta oss rad til en bungalow. Denne dagen ble jammen lang, men slik er det a reise her pa kontinentet!

Vi tilbragte 5 late dager i Màncora med soling, bading og sykeligging, siden Silje fikk oppkastsjau av en matforgifting. Fra Máncora til Lima tok vi nattbuss i 16 timer, sa langt den lengste bussturen vi har hatt. Buss er et veldig billig og greit framkomstmiddel i Sor- Amerika. Og husker man orepropper og en genser a slenge foran oynene (fortrinnsvis pa nattbuss) kan du komme fra det hele med et greit inntrykk. For bussene er noe for seg selv! Av en eller annen grunn star varmeovnene ofte pa, og folk flest vil helst ikke ha vinduene apne for de synes det er kaldt (merk: 25 grader+). Film pa bussen er svaert populaert, en busstur uten film er som brodskive uten palegg. Det eneste som kan erstatte filmen er musikk av typen fjellindiansk keboardpop pa full guffe. En buss kan egentlig vaere sa odelagt den bare vil: ikke fungerende ventilasjonsanlegg, vinduer som ikke kan apnes, skeive seter, dor som ikke vil lukkes, odelagte dempere. Men én ting er sikkert: musikkanlegget og videoen funker alltid, vaer du sikker:) P.S: Paa turen mellom Máncora og Lima rakk vi aa faa med oss fem filmer og én dubbet Beatles- cd!

Lima har ikke noe godt rykte pa seg, skal visst vaere den ligger pa 3. plass i a vare den byen med mest kriminalitet i hele verden. Vi tilbragte et dogn der foer vi tok bussen videre til Nazca med de mystiske Nazca Lines! Dette er en av de torreste plassene i hele verden, solen gjor en god jobb sa det kan vaere vanskelig a vaere utendors midt pa dagen. Vi fikk sett noen av linjene, det gav ikke grunnlag til oppstandelse, men en artig opplevelse var det likevel.
Cerro Blanco, verdens hoyeste sandhaug ligger i bakgrunnen

Dette var en kort oppsummering fra de siste ukene. Naa er vi i Arequipa og krysser snart den Bolivianske grensa. Ja, det er lenge siden forrige blogginnlegg, men vi haaper aa vaere flinkere aa oppdatere heretter. Vi lurer forresten paa hva vi skal ha som adventskalender i aar. Blir glade for forslag!

Skrevet av: Silje

Valle Sagrado

2009-11-07T15:15:00.005-04:30

Onsdag morgen la jeg og Anne ut på rundtur i Incaenes hellige dal "Valle Sagrado". En rundtur som skulle by på spektakulære arkitektoniske fremtoninger fra så vel Incaenes som Conquistadorenes imperium. ...men visuelle inntrykk var ikke det eneste vi skulle sitte igjen med etter en reise gjennom Perus høykulturer og høydekurver! For i omvendt proposjonal takt med økt produksjon av røde blodlegemer, avdempes produksjonen av de hvite, og et allerede kjempende immunforsvar fikk sitt å stri med da tyfoidbakterien bestemte seg for å vise sitt nærvær. Mer om hvordan dette fortonet seg i neste blogginnlegg!

Så for å bevare en viss kronologi i gjengivningen av våre eventyr her i dette fjellbefengte kontinentet kommer nå en liten beretning om hva som kan sees og oppleves til den nette sum av 150NOK, når man først befinner seg i Cuzco, Incaveldets hovedstad gjennom 300 år. Turoperatørene i denne byen oppleves å være like tallrike, innpåslitende og blodsugende som myggen i en ekte nordnorsk midtsommeraften. Men etter flere dagers research og unnamanøvre fra de mest opplagte turistfellene endte vi med en selverklært VIP-guide med navn Marc Antonio.

For lokasjoner med så rik og spesiell historie som Valle Sagrado, trenger man bare en busslast med turister og en flerspråklig guide for å gjøre opplevelsen til et minne for livet. Med eksklusive "just for you" faktaopplysninger, bilder med rekonstruksjonsillustrasjoner og "gratis" (jf. Alanis Morisettes "Ironic", 2.verselinje 2.vers) bevertning i form av schnapps ved rundturens ende, var samtlige av dagens turistpassasjerer i godt lynne ved avstigningen i Cuzco.

Her kommer noen fotografier med begrenset bildetekst (likeså mye på grunn av overveldende informasjonsstrøm under selve evenementet som på grunn av siste dagers helsetilstand).
Incaenes soltempel i Pisach

Ruinene av bøndenes bolighus

Åkerterrasser på 3500moh vitner om Incaenes storslotte agrikulturelle samfunn.

Tekst og foto: Martin

Høyt og lavt

2009-11-04T22:14:00.022-04:30

Etter noen turer i høyfjellet (blant annet på vulkanen Guagua Pichincha) så Gunnar og Silje fram til noen dager i jungelen. Med 15 minutters reise i propellfly var dette en enkel sak, og snart var vi innstallert i Shuar-indianersamfunnet Tuna, der 3 brødre med koner og barn bodde. Her var en turistbeskjeft midt i oppstartsfasen, og vi var foreløpig det 4. besøket. Derfor var opplegget vi fikk ganske ferskt og lite "turistifisert", noe vi var glade for. Vi ble kjent med alle i den lille landsbyen, til og med barna.

Den første ettermiddagen tok ei lita jente og en gutt på hhv. 6 og 5 år med oss ut på omvisning i nærområdet. De viste oss masse planter og visste alltid hvilken plante det var hvis vi spurte. Vi fant ananas, aji, fjellguaba og andre eksotiske frukter. Utrolig imponerende å møte barn med så mye kunnskap om naturen.
Senere samme kveld snakket vi med den ene faren i landsbyen, Roberto, som var hovedguiden vår. Han hadde nettopp kommet hjem fra kamp mellom regjeringsstyrker og indianere, der 1 indianergutt og 2 regjeringssoldater var drept. Konflikten handler bl.a. om at myndighetene presser indianere ut av områdene deres for å lete etter olje. Vi fikk også bekreftet vår vage mistanke om at hodekrymping fremdeles pågår den dag i dag, samt beskrivelse av hvordan de gjør det. Dette gjelder Shuar-indianere som bor mye lengre inn i jungelen enn der vi var, men allikevel noe som egentlig var veldig betryggende å høre.

Vi tilbrakte 5 dager i landsbyen, der vi var med på fisketur, spasertur i jungelen, tilberedelse av chicha og annen mat, spydkasting og giftpil- blåsing mm. Vi hadde det utrolig fint, og snart bar turen tilbake til sivilisasjonen. Den bestod av 7 timer gange, 1 time i et lasteplan på en bil og 3-4 timer på 2 forskjellige busser.

Etter en dags hvile kjørte vi opp til høyfjellet sammen med vår innleide guide for å prøve oss på Ecuadors høyeste fjell, Chimborazo. Det første som skjedde da vi kom opp til 1. hvilehytte på 4800 moh. var at Silje besvimte. Særlig dårlig utgangspunkt, trolig et resultat av magesjau + høydesyke. Guiden uttrykte også sin misnøye om vårt dårlige utgangspunkt for akklimatisering, da vi hadde kommet rett fra jungelen til høyfjellet. Likevel, etter en natts hvile gikk alt veldig bra med begge to, og vi tok med oss all bagasje og spaserte opp på hvilehytte nr. 2, 5000 moh. Her slappet vi av, spiste og drakk masse te. Da kvelden kom ble vi mer og mer spente. Vi slappet av og ventet på at klokka skulle bli 23.00, tiden da vi skulle gjøre oss klare til å gå.

(Kameraet har ødelagt skjerm, så vi ser ikke hva vi tar bilde av...)
Kl. 22.58 våknet Silje og spydde opp all maten hun møysommelig hadde inntatt gjennom hele dagen. Vi var veldig usikre, men hun valgte å bli med oppover. Etter 1 times gange spydde hun opp det resterende i magen, og heretter er formen kjempefin! Vi fortsatte oppover med tung pust og en stigende hodepine. Etterhvert med steghjern, isøks og taulag, der vi fikk beskjed av guiden at "om vi tråkker ETT steg feil og snubler, snur vi!". Max konsentrerte og bevisste på alvoret tråkket vi oss oppover i mørket, det var unødvendig med lommelykt for stjernene skinte og snøen var hvit og fin.

Det er slitsomt å gå oppover i time etter time. Vi så horisonten langt der oppe, men den nærmet seg aldri! De siste 300 høydemetrene ble Gunnar mer og mer sliten og svimmel, og hodepinen ble sterkere. Fra å tro at Silje skulle gjøre at vi måtte bryte turen var det nå Gunnar som kunne risikere det samme. Men så galt gikk det aldri. Da vi hadde gått oppover i 7 timer, slakket bakken litt på vinkelen og snart nådde vi toppen, til en nydelig soloppgang. Det var en fantastisk følelse å klare dette, vi innrømmer gladelig at klumpen i halsen ble ganske stor når vi så utover landskapet under oss.
Etter en minst like slitsom men mer optimistisk nedstigning, kom vi til hytta igjen. Glade og fornøyde måtte vi love hverandre å dra langt ned i lavlandet og slappe av da høydesyken fortsatt satt godt i oss begge. Det skulle ikke by på noen problemer! Nå har vi vært i Cuenca en uke, og i morgen bærer turen til kysten.
Hasta luego!

Tekst: Silje
Foto: Gunnar og Silje

Cuzco

2009-11-01T18:08:00.004-04:30

Etter 2 døgn på reisefot ankom jeg og Anne Cuzco imorgest. Dette er provinsen der coca-te er like vanlig som kaffe til frokosten (herved utprøvd), og jentene går med dobbel stillongs under stakken (ennå ikke utprøvd av undertegnede). Dette er nok den destinasjonen på reisen vi har sett mest frem til å få med oss, og etter en liten tur i byen i dag kan vi med glede meddele at byen svarer til forventningene. Det er lett å forstå at UNESCO har tillagt denne byen "verdens arv"-status. Med incaruiner og kolonialarkitektur (ikke byggninger av hermetisert frukt, men arv fra conquistadorenes tidsalder) som brer seg utover dette flotte fjellandskapet (3300moh) er det bare å legge hendene i kors på ryggen, og innta den etter hvert svært så sedvanlige turistposituren.

Til min store glede ervervet jeg idag informasjon om muligheter for leie av kamerautstyr, så dersom alt går i boks vil vi nok få tatt noen bilder av Machu Picchu også! =)

Anne poserer foran El Catedral . Flagget til venstre, som til forveksling er svært lik den internasjonale "gay-pride"-banneren, er noe ganske annet. Nemlig symbolet på et av Incaenes hellige "himmellegemer", regnbuen.

Tekst og foto: Martin

Peru står for døren!

2009-10-30T09:09:00.003-04:30

Etter en uke i Cuenca med sightseeing, shopping, studier, spising og soving skal det bli godt å røre på seg igjen! I dag går ferden til Peru for meg og Anne. Gunnar og Silje kom til Cuenca i går, etter selvrealiseringer både i jungel og i fjellet. De tilbragte 5 dager i jungelen sammen med en indianerfamilie, med påfølgende bestigning av Chimborazo, verdens høyste fjell, målt fra jordens indre (6268,2moh).

Det blir dessverre dårligere og dårligere med den fotografiske dokumenteringen av våre Sør-Amerikanske opplevelser, siden vi har blitt frastjålet nesten alt av kamerautstyr... For tiden deler jeg og Anne på et lite kompaktkamera for resten turen, mens Gunnar og Silje strir med et annet kompaktkamera hvis skjerm ble ødelagt i jungelen! Et lite skår i gleden, men vi koser oss likevel! =)

Her kommer noen bilder fra turens så langt beste middag:

Vi kom dessverre ikke på å ta bilde av maten før desserten ankom... Dersom du synes dette så godt ut, kan vi informere om at den gastronomiske kvaliteten overgikk det visuelle!

Tekst: Martin Foto: Anne

Oppdatering!

2009-10-16T12:18:00.004-04:30

Mye skjer, men lite blir skrevet... BEKLAGER!
Siden sist har jeg og Anne tilbragt 5 dager i jungelen i det østlige Ecuador. Anne har hatt språkkurs, så nå kan vi ikke snakke bak ryggen hennes uten at hun forstår lenger..! Gunnar og Silje tilbragte noen dager på fjelltur, og besteg blant annet vulkanen Pichincha (ca 4700m)! Dette er basecamp for Silje og Gunnar på deres høydevandring. Silje tar en aldri så liten pust i bakken, om det var for ta seg tid til å nyte utsikten, eller å gjenvinne kontroll over respirasjonsfrekvens og puls sier ikke historien noe om...Utsikten fra toppen av Telefériqo'en vitner om Ecuadors storslotte fjellandskap og høysletter.

Basecamp for Martin og Anne i jungelen fortonet seg slik. Annes edderkoppskrekk blir åsted for eksponeringsterapi... Denne lille krabaten er vanskelig å artsspesifisere da den er en kryssning av edderkopp og skorpion, men som bildet viser gjorde den nytten sin som terapeut (og linselus).
Undertegnedes "nær naturen opplevelse" i jungelen begrenset seg til en sommerfugl med forkjærlighet for Annes solkrem med "naturlig filter" (alger og tyttebær).

Siden Gunnar og Silje skal være på dette flotte kontinentet helt til sommeren, mens Anne og Martin returnerer til julestria, har vi med tungt hjerte besluttet å dele ekspidisjonen i to... Mens Gunnar og Silje ble igjen i Quito for flere eventyr i høyden (2800moh) med ekstrem økning av røde blodlegemer som følge, dro hurtigstyrken (trass den sagnomsuste og legeerklærte tregheten til "yours truly") til kysten. Etter en uke med høydetrening blir all form for fysisk aktivitet bare blåbær. På søndag ble energioverskuddet så stort at vi besluttet å løpe en tur langs stranden, tett etterfulgt av bodysufring i Stillehavets massive vannveltinger. Utskeielsen resulterte i stive lår, bihuler fulle av saltvann og et ublidt møte med en stor brannmanet... Men gleden var stor så lenge den varte, spesielt da Anne traff perfekt på en bølge og surfet seg 30m mot land på en og samme bølgetopp. Hendelsen gav etter hvert påskudd til å sette seg ned med Mac'en og endelig forfatte dette blogginnlegget som har latt vente på seg så lenge! Etter 1 dag i Manta og 5 dager i Puerto López går nå ferden videre til Montañita.

Tekst: Martin Foto: Martin, Anne og Gunnar

Alt vel!

2009-10-05T16:17:00.004-04:30

Må vel starte med å beklage den labre bloggaktiviteten, men internett har vært mangelvare etter at jentene kom, samt at vi har hatt langt viktigere gjøremål fore... Håper dette tjener som beroliggende lesestoff for bekymrede venner og slektninger! =)Anne og Silje nyter utsikten over Quito

Tekst og Foto: Martin

Un hombre susposo...

2009-09-23T20:09:00.002-04:30

Som de spansktalende av leserne våre kan forstå utfra overskriften til dette innlegget, har vi vekslet ord med en noe "spesiell" herremann... Vel, ingenting å bekymre seg over, og det var da heller ikke så mange ord, men det som ble sagt var av sånn karakter at jeg ikke kan dy meg for å gjengi hendelsesforløpet! Det har ikke skjedd så mye de siste dagene (og derav diskrepansen fra tidligere lovnader om større bloggefrekvens...), annet enn lesing og oppgaveskriving! ...så kravene til innleggsinnhold synker med tilgjengelig bildemateriale (og vi lyktes dessverre ikke å forevige tilfellet som snart skal beskrives). Så til bloggens første bildeløse innlegg har jeg følgende å si: Beklager!

I kveldens mottiltak til gryende sult gikk vi ut for å spise, for anledningen på "G.C.B.", en billig restaurant med stort utvalg og bra kvalitet. Kelneren som betjente oss snakket overraskende godt engelsk, og kunne fortelle at han hadde en liten buisness med kontor på gatehjørnet, og fortsatte med følgende utsagn: "I got everything, and by everything I mean EVERYTHING. So, what would you like?", vi stopper sitatet der, for det var da jeg tenkte i mitt stille sinn: "Har du kaviar?". Jeg fikk meg dessverre ikke til å spørre, dels fordi han ikke så ut til typen å spøke med, dels fordi Anne har lovt å ta med en tube (og hun kommer på mandag), men det hadde unektelig vært morsomt å sette utsagnet på prøve! Det var selvfølgelig diverse rusmidler og/eller andre "tilfredsstillende" produkter han siktet til, men som sagt, jentene kommer på mandag!

Vel, akkurat så trivielt og bildeløst var dette innlegget. Imorgen begynner vi å bevege oss mot Bogotá, noe som forhåpentligvis vil bidra til mer innholdsrike kunngjøringer i neste innlegg!

Tekst: Martin

Castillo San Felipe de Barajas

2009-09-20T19:23:00.014-04:30

Som det desidert største og sterkeste fortet bygget av spanjolene på det amerikanske kontinentet, hviler "el Castillo San Felipe de Barajas" med majestetisk utsikt over gamlebyen i Cartagena. Av et tjuetals større og mindre forsvarsverk i byen var det denne borgen som skulle by pirater og engelskmenn størst motstand under forsøk på å beleire byen under kolonitiden. Det sies at i 1741 kom sir Edward Vernon med 186 skip og 25.000 mann og var fast bestemt på å innta byens herligheter ved en kort og effektiv kamp. På brystet bar han en medalje som et trofé av den forventede beleiringen av Cartagena. Litt over 3500 staute spanske og colombianske soldater var nok til å sende kommandant Edward Vernon skuffet hjem til de britiske øyer. I dag, 270 år senere, er 14.000 pesos nok til å avdekke denne borgens dype hemmelgheter.

Når solen synker ned i det karibiske hav, temperaturen blir overkommelig og musikken slåes på for fullt for danseglade cartagenere. - Når gatebikkjene strømmer ut i gata, doplangerne står med knyttede never på gatehjørnene og mørket for alvor har lagt seg over kolonibyen. Da står el Castillo San Felipe de Barajas som et opplyst klenodie og våker over Cartagena med et budskap til alle byens innbyggerne om byens blodige fortid.

Med denne inspirasjonen er det vi, en stekende varm lørdags ettermiddag, går opp den brosteinsbelagte bakken til borgen for å prøve å forstå hva den står der å lyser så fint opp for. Hva har de tykke veggene, de mørklagte gangene, de en gang så fryktede kanonene eller den majestetiske framtoningen med det colombianske flagget vaiende helt til topps, å fortelle oss?

Etter å ha gått lenger og lenger ned i en av gangene som gjennomhuller borgen kjenner vi at det plasker rundt føttene våre. I brosjyren vi har fått med står det at enkelte av tunnellene nesten gikk helt ned til havoverflaten. De ble bygget for å kunne utføre bakholdsangrep inne i de mørke gangene, hvis borgen noen gang skulle bli inntatt av fiender. Det brune vannet rekker oss bare ti-femten cm opp på leggen, så vi fortsetter i håp om å etter hvert se noe annet enn bare mørke vegger og skittent vann. Blitsen fra kameraene er vår eneste lyskilde. "Stopp!" hvisker Martin, "hør". Vi lar blitsen hvile, og stopper opp. Mørket og stillheten er total. Så plasker det i vannet noen titalls meter framfor oss. Plaskingen tar snart slutt og en svak, men tydelig knaffsing høres fra samme sted. Vi er ikke alene...

Med disse lydene stopper ekspedisjonen. Raske, bestemte skritt tar oss etter hvert opp til overflaten der vi akkurat rekker å nyte solnedgangen med fantastisk utsikt over gamlebyen. En ny dag er forbi og kveldens sjarm innbyr til en bedre middag i Getsemani, bydelen vi bor i. Igjen er det gatebikkjene, doplangerne og de danseglade colombianerne, under fasaden av voldsomme balkonger og kreativ arkitektur som omgir oss.

Tekst: Gunnar Foto: Martin og Gunnar

Hjemmelaget!

2009-09-17T18:58:00.007-04:30

Forleden dag disket vi opp med måltid for hverandre! Gunnar kunne overraske med å være først opp av sengen igår, og innbydde til stekt egg, ristede brødskiver, nykokt kaffe og et ukjent antall grønnsaker tilbredt på foredlende vis! Gesten ble senere på dagen besvart med kyllingfajitas "a la Martín". Bildene fra middagen er et produkt av frokostens etterpåklokskap. I mangel av bildematerial fra første bespisning, (skjønner jo at utvalgte familiemedlemmer og personer av særlig karakter med tanke på fremtidsargumenter kunne tenke seg slikt) kan undertegnede informere om at det var en orgastronomisk opplevelse som mangler sidestykke i hypermoderne tidsregning (les: etter vi ankom kontinentet)!

Målet helliger middlet?
Her brukes iallfall Gunnars "Brusletto fra 1997" til tomatkutting...

Middagen er servert! =)

Tekst: Martin Foto: Gunnar

Studieintensiv...

2009-09-15T21:25:00.009-04:30

Dagene flyr forbi mens guttene stadig suger til seg informasjon om kirkehistorie, katolisisme, konfesjoner, kanonisering, katakomber, kristendomsformer, kirkemøter, kjærlighetsmåltid, kalvinisme, og de mer sekulære "k'ene" karibisk kultur og kreolske kaker...
De siste dagene har vi tilsammen lest over 600 sider med pensum, og føler oss snart klare for å skrive oppgave! Gleder oss til å bli ferdig med denne offensiven, ikke minst så vi kan rette oppmerksomheten vår til Silje og Anne når de kommer! Dette bildet er (dessverre) nokså beskrivende for studietilværelsens søte forgjengelighet! ...vi kan iallfall håpe at den forgår... ...så lenge det ikke fører til at vi forgår oss mot noen!

Nå i kveld har vi ruslet oss en runde med kameraene våre og motivene kommer som perler på en snor, dessverre ikke så greit å få til gode bilder uten ordentlig kamerastativ når lyset svinner hen i vest... Men her er en liten kolleksjon av kveldens "keepers"!Bryggen i gamlebyen.

Universitetsinngangen by night.

"Monumento de los Pegasos" ved bryggen i gamlebyen!

I likhet med de som holdt valgvake i hjemlandet siste døgn, har jeg fulgt spent med på meningsmålingen vi har hatt gående i margen på bloggen vår, og er glad over å kunne annonsere lesernes demokratisk avgjorte ytring: Bloggen er perfekt! Spørsmålet nå er vel hvem som skal få skylden for at de andre alternativene gjorde det så dårlig under valget, men alle stemmer vil bli hørt. Vi skal prøve å legge ut litt mer bilder og skrive enda litt oftere! ...vi kan jo bare håpe at det ikke går utover kvaliteten på innleggene!

Tekst: Martin Foto: Gunnar og Martin

¡Cartagena!

2009-09-12T13:23:00.013-04:30

En eventyrlig by kjent for sine brosteinbelagte gater og kolonialske bebyggelse. Byen ble grunnlagt i 1533 under spansk herredømme, og vokste snart frem til å bli Karibiens hovedstad. Det var her de spanske skattene ble oppbevart mens de ventet på galleoner for å bli fraktet til Europa. Byen ble derav attraktiv for sjømenn av plyndrende herkomst, og led under en konstant trussel for piratangrep. Bymurer og festningsverk ble bygget, hvilket i dag utgjør noen av de mest besøkte turistatraksjonene, og fremtstår som et motstykke til den ellers så romantiske byen.
Vi har tatt inn på Hotel San Roque, et nydelig bygg fra 1600-tallet, i tillegg til små koslige rom med private bad og trådløs internettdekning, finnes et kjøkken til fri disposisjon. Som studenter finner vi dette svært beleilig, ikke minst med tanke på prisen som er 60NOK per pers per natt...
Trange gater med balkonger så langt øyet kan se...

Dette bygget rommer en gull og smaragdutstilling fra 1500-tallet.

Denne fiskehandlerens fremtoning forekom meg som en ekte sjørøver, med gullring i øret, skaut, sølv i tennene og skarpe kniver!

Strandlivet er heller ikke å forakte når vannet holder 32°C! =)

Vi ankom sist onsdag, og har siden det rukket å oppleve stort sett det byen har å by på av gratis attraksjoner. Dagene fremover vil nok bli preget av lesing og oppgaveskriving da vi håper å kunne være ferdig med oppgaveskrivingen til jentene kommer! Ja, for Anne og Silje kommer den 28. Sånt gjør guttene glade! =)

Tekst: Martin Foto: Gunnar og Martin

Flight 7474Y

2009-09-09T16:19:00.002-04:30

Er vel fornuftig å informere om at vi ikke befinner oss i Merida lenger, ei heller Venezula! Nei, for vi sitter faktisk på flyplassen i Bogotá i Colombia, på tur til Cartagena! =) Grei avveksling til de siste dagers strabasiøse ferder med båt, bil, buss, metro og gåing!

Tiden på flyplassen utnyttes til bloggskriving, mailskriving, studier og alt annet man kan gjøre når internettilgang inngår 5 timers venting!

Tekst og Foto: Martin

Høyt og lavt!

2009-09-08T07:07:00.007-04:30

Tidligere har vi jo fortalt om dykking som foregikk i anledningen Gunnars bursdag, da bildemateriale var vanskelig å fremdrive ble det dessverre ikke noe blogginnlegg om undervannslivet. Så da vi spente på oss paraglidingseletøy kan vi jo kalle det en reaksjon på bevisinnhentingens mislykkethet i det dyptgående evenementet, for i gårdagens kveldsaktivitet var det ikke mangel på fine motiver! Bildene taler for seg selv!
Gunnar skal ut på umotorisert flyging for første gang i sitt liv!

Martin gjør seg klar til TakeOff.

En fantastisk utsikt og en fantastisk solnedgang gjorde sitt til at den 30min lange skjermturen ble uforglemmelig!

Vi var ikke de eneste som inntok fuglenes domene denne kvelden... Forståelig nok med tanke på de fantastiske termiske forholdene og utsikten denne dalen kunne by på! =)

Absolutt en strålende kveld! ...som på ingen måte kan sammenlignes med det bildene nedenfor viser, men vi har endelig fått bildene fra dykkingen i Karibien!

Bildene viser Martins oppdagelser i det han utforsker underlivsvannet i det karibiske hav. Grunnet kraftige strømmer var dessverre sikten ikke så mye å skryte av, men det yrer av sprellende liv!
Martin signaliserer at alt er OK! Vannet holdt behagelige 28°C...

Tekst: Martin Foto: Martin og Gunnar

Mot Andesfjellene

2009-09-06T14:55:00.007-04:30

En knall gul soloppgang over Isla de Margarita var det siste vi fikk med oss fra dette besøket i Karibien, da vi kl 05:00, lørdags morgen satte oss i drosjen på vei til fergekaja. Planen for dagen var som følger; ta ekspressferga over til fastlandet, hoppe på direktebussen til Mérida, som venter rett utenfor ferga, og så slappe av på bussen de 18 timene det tar og komme seg til fjellbyen vi har lest så mye positivt om. Ekspressferga gikk ikke denne morgenen. Dagen ble en helt annen enn planlagt.

Alternativet ble den tradisjonelle båten over til Puerto la Cruz, som bruker dobbelt så langt tid, men til gjengjeld er halvparten så dyr. Den dro to timer senere, så vi mista bussen til Mérida. Neste buss går om 23 timer, fikk vi høre. Dhou! Tiden er lang for den som venter, sies det, så vi bestemte oss etter mye om og men for å ta en buss til Caracas istedet. Kanskje rekker vi en nattbuss videre til Mérida? Bussturen starter som bussturer ofte gjør her i Venezuela, med en kort andakt oppfulgt av en bønn til Gud om at vi skal komme trygt fram, alt sammen framført av en selger som vil gi oss tre oppfyllbare penner til prisen av èn. Vi takker nei til tross for kreative salgstriks, og legger oss til å sove.
Etter seksten timer på farten innser vi at det kan komme til å bli en overnatting på terminalen i Caracas. Før bussen stopper sender vi allikevel begge inn en søknad til vår kjære skaper om at dette ikke må bli så ille som det ser ut til. Bussen stopper. Ja, det går en nattbuss allikevel til Mèrida i kveld! Men håpet synker fort da vi fant ut at bussen gikk fra en terminal på den andre siden av hovedstaden, om tjue minutt. Rett utenfor står en lokalbuss til nærmeste metrostasjon, vi hopper på. Ut av bussen ti minutt senere, ned i undergrunnen, hopper på metroen vestover, hopper av metroen, hopper på metroen sørover, hopper av metroen og vandrer gatelangs for å finne terminalen. Bussen til Mérida var selvfølgelig forsinket og vi kommer akkurat på før den kjører av gårde mot Andesfjellene.

Bussene her har god kvalitet. Airkonditionen står på fullt og gjør at to vintervante nordmenn fryser under hele turen. To timer fra Caracas blir vi vitner til en episode som setter en støkk i oss begge. På setet foran oss får plutselig den ene passasjeren nok av at naboen drikker rom og breier seg i setet sitt. De kjefter løs på hverandre i ti sekunder før slagsmålet er i gang. Vår edrue medpassasjer sender av gårde slag etter slag rett i ansiktet på naboen. Innimellom kommer det kraftige spark også før vi griper inn og får stanset oppgjøret. Blodet renner fra øynene og munnen. En episode, som i Norge ville ha endt med at den ene dro rett på sykehus og den andre rett i fengsel, endte her med at alkoholen ble fratatt offeret i slagsmålet. Uten å ha slått en eneste gang fikk han all skyld fordi han hadde drukket. Partene satt seg i hver sin enda av bussen, og alt var tilbake som før...

Da bussen endelig stoppet tidlig Søndag morgen, fikk vi høre at dette slettes ikke var Mérida. For å komme dit måtte vi ta enda en buss. Etter enda 90 trange og varme minutter befinner vi oss i Mérida. En drosje til hotellet, så var turen over. Etter en totalt 30 timer lang reise i strekk kan vi telle 3 drosjer, 3 busser, 2 t-banetog, 1 båt og litt gåing. Så gjenstår det å se hva denne byen har å by på og om den var verd alle kilometerne.

Tekst og foto: Gunnar

Mr. Roberts

2009-09-02T16:28:00.016-04:30

I påvente av kontantuttak har vi tilbrakt de to siste dagene i selskap av den svært så trivelige 74år gamle multimillionæren Bill Roberts! Han har såvidt blitt nevnt tidligere, men her kommer en mer detaljert presentasjon: Denne karen ble født i Belfast i det Herrens år 1935. Rikdom var fremmedord i Irland på den tiden, og han som så mange andre måtte lære på den harde måten. Ifølge ham selv var han aldri sulten, men sko og klær var det værre med. Det gikk ikke så bra på skolen heller, så da han i en alder av 14 ble tilbudt jobb som hjelpegutt i butikken der faren jobbet, svarte han uten så mye som å blunke. Butikken var en tekstilforetning med kundegruppe basert i sosieteten, hvilket førte til at han lærte seg "proper grammar", noe som visstnok har hjulpet han mange ganger senere i livet. Som 16åring fikk han en notisbok av sin far med følgende instruks: "in this you write all, ALL of your income and expenses, down to the last penny", hvilket han har gjort slavisk siden.

Kofferten med disse notisbøkene ble bare tyngre og tyngre ettersom han ble en svært dyktig selger. 26år gammel fikk han tilbud om å bli daglig leder for teppeavdelingen, noe som han igjen uten å blunke takket ja til. Året etter fikk han i tillegg ansvaret for interiøravdelingen, nok en gang uten å blunke var svaret positivt. På denne tiden hadde han en fridag i uken, men innså at han begynte å ha nok egenkapital til å kunne drive litt handel også på denne dagen. Ved en tilfeldighet ble han spurt om han kunne lage noen irske flagg til "st. Patricks-day". Så i skjul fikk han kjøpt opp stoff og produserte irske flagg, alt foregikk på fridagen hans. Siste fridag før st. Patricksdagen var første gang han gjorde inntog på storkapitalistenes arena. Med en fortjeneste på 1 pund per flagg og over 300 000 solgte flagg, var stormannslivet igang! Tiden som følger er preget av en rekke avgjørelser (hver av dem uten å blunke), nye notisbøker med svimlende overskudd som følge av omfattende grossistvirksomhet, hovedsaklig basert i oppkjøp av tyske konkursrammede tekstillager, og videresalg til den britiske sosieteten. En morsom liten historie som må nevnes her er et kjempelager av tyskproduserte grå dresser og svarte skjorter som ingen ville kjøpe for de var så "kjedelige". Men Mr. Roberts hadde kjennskap til "a rather boring gang of suit wearing gents" - den katolske kirkes prester! Han sydde på vatikanets tegn (to nøkler i kryss), og mer som en practical joke fikk han i tillegg påskriften "in service of Mr. William Roberts" på vaskelappen! Dette førte til at iløpet av kort tid og fremdeles rundt om i Europa går gråkledde katolske prester med budskap om at de egentlig jobber for Mr. Roberts! =)

Vel, nok om hans forretninger og mer om hans kvinner. For med pengene kom elskerinnene, ja de stod visst nærmest i kø. Etter 8 år med utroskap hadde hans kone fått nok (meget forståelig, spesielt ettersom han ikke valgte å legge særlig skjul på den utenomekteskapelige aktiviteten). Ekskona fikk huset og halve formuen, mens Mr. Roberts bestemte seg for å slutte å jobbe, og heller dra til sjøs. Så som 48-åring pensjonerte han seg og mønstret på en seilbåt. Etter to år med opplæring og en kvinne eller to i hver havn bestemte han seg for å kjøpe sin egen båt. Valget falt på yachten "El Karim", tidligere eiendom av det Saudi-Arabiske kongehuset. Yachten tok også veien innom presidenten av Algeria før den fant veien til Mr. Roberts. De siste 12 årene har han bodd i Venezuela, hvorav de siste 4 på øya Isla de Margarita. Hvilket førte til vårt møte med denne fargerike pensjonisten. De siste to dagene har vi som sagt vært sammen med denne historiefortellende millionæren, som blir stadig mer religiøs og sentimental på sine eldre dager. Han skulle visstnok gitt alt han har og alt han noen gang har hatt "only to experience true love, just once"! Ord til ettertanke for de av oss som er lykkelig som liten!

Vi fikk begge gleden av å kjøre hans splitter nye Honda Pilot, forøvrig en spennende erfaring i den venezuelanske trafikken...

Her forklares sjøveien til Den dominikanske republikk!

Dagen ble avsluttet med solnedgang ved en av hans favorittstrender i hele verden! =)

Tekst: Martin Foto: Gunnar og Martin

Ps: Som svar på problemet hans anbefalte vi norske kvinner, så single kvinnelige lesere i alderen 25-80, vær på vakt! (skjønt den påfølgende replikken var: "been there, done that")

José Luís

2009-08-30T10:44:00.007-04:30

I løpet av dagene vi har tilbrakt på Isla de Margarita har vi stiftet bekjentskap med flere fascinerende personligheter. Å bli kjent med et nytt land og en ny kultur, er å bli kjent med menneskene som bor der. Men ofte er de menneskene vi blir best kjent med langt fra det man kan kalle gjennomsnittlige venezuelanere... Men tilsammen gir de oss kanskje et fornuftig bilde av landet de alle er så glade i! ”Patria socialista, o muerte!” er slagordet til et klart flertall av dem (et sosialistisk fedreland, eller døden!).

Blant disse høyst bemerkelsesverdige karakterene finner vi vår kjære hotellvert, Ire og Chavéztilhenger, Michael Harkness (bildet). Bartender og massør, Carina. - Hun lar heftige salsarytmer mikse drinker til enhver anledning. Vår gode italienske venn som introduserer seg som ”Salvatore. - You know, like Jesus Christ” (leses med ekstremt overdrevet italiensk aksent). Videre må dollarmillionær og verdensomseiler, Mr. Roberts nevnes. Han deler gladelig livshistorien sin, som i korte trekk er; født fattig, blir rik på tysk tekstilindustri, får kone, får kjæreste, får fyken av kona på grunn av kjæresten, reiser rundt på de syv hav i 14 år, mens han oppretter romanser i hver havn, besøker søsteren hjemme i Irland en måned i året (forøvrig den eneste måneden i året han ikke har sex) og går så tom for penger etter hvert. I dag lever han alene på øya her, ser på CNN og BBC (han hadde ikke snakket med folk på ei uke når vi møtte han), og sier han ville ha ofret alt han har og noen gang har hatt, hvis han bare kunne oppleve ekte kjærlighet en eneste gang i livet.

Mannen denne artikkelen forøvrig egentlig dreier seg om, og som vi endelig nå har kommet til, kaller seg José Luís og er taxisjåfør. Født i Caracas, oppvokst på Tenerife og nå bosatt på Isla de Margarita. José kjenner hele øya som sin egen bukselomme og kan fortelle deg hvor du får servert den beste drinken, hvor de byr på den beste fiskemiddagen, hvilken strand som har den mykeste sanda, hvilke bølger på øya som er høyest, hvilket hotell som er dyrest og hvor du får den fineste solnedgangen, for å nevne noe. Men det er ikke hans kjennskap til denne øya som forleden dag fikk to spente nordmenn til å slå opp øynene for dette offer for vår geniale skapers elleville humor og fantasi. Denne taxisjåføren, kjære lesere, framstod som det lykkeligste mennesket undertegnede noen gang har møtt!

Det var på vei til dykkinga på naboøya, ”Los Frailes”, vi var så heldige å komme over denne fargeklatten. Et fast håndtrykk, en high five og et klapp på skuldra, så satt vi i bilen. Det første vi legger merke til er hans høyt overdrevet C-stilling i førersetet, da det kunne se ut som han lente panna inntil frontruta. En gammel, trang Hiacelignende dverg av en bil som tvinger fram aggressiv kjøring i kombinasjon med hans uheldige evne til å holde blikket festet på personen han snakket med i stedet for veien, gjør dette til en over gjennomsnittet spennende tur. I baksetet sitter hans tjuesju år yngre kjæreste og er enig med alt som blir sagt. José Luís sørger for å holde praten i gang om øya og alt han skal vise oss for bare 25 euro, hvis han får sjansen... To ganger stoppes bilen i påvente av udugelige lastebilsjåfører som rygger ut i veien. ”Nå”, tenker jeg. ”Nå kommer det et lite ukvemsord snart, noen aggressive håndmanøvre ut av vinduet eller i hvert fall et lite tut. Et lite sukk kanskje? José Luís humrer, følger spent med på ryggingen, humringa bryter ut i et kort, men konsist latteranfall før han strekker hodet ut av vinduet og gir lastebilsjåføren et kompliment for fin kjøring! Stikk i strid med kulturen hans landsmenn har tillagt seg på veien...

Blir han lei av å prate om øya og guidingvirksomheten sin vrenger han opp musikken og plystrer noen ukontrollerte toner som kunne vært ”Ja vi elsker” for alt vi vet. En voldsom og aggresiv latter detter ut rett som det er, og oj, der kom det en ny high five som venter på svar. José Luís byr på alt han har, og ja, han er en ufattelig hyggelig person. Etter tjue minutt med han kan man lure på hvorfor man i det hele tatt har tenkt negativt om noe som helst.
”I Spania er alle ærlige, men det er forferdelige personligheter ellers. Her i Venezuela er alle mennesker fantastiske, men du kan ikke stole på noen.” Sier han og blunker. ”Vi skal tenke litt på den guidinga di”, sier vi og tar farvel. Et klapp på skuldra er det siste han gir oss, før vi slitne trekker oss tilbake til hotellet.

Et par dager senere erverver Martin informasjon som ikke overrasker oss i det hele tatt, men som snarere tvert imot er forklarende for den overdrevne entusiasmen José Luís besitter: Han er øyas hovedimportør og distributør av kokain, noe som også forklarer alle som vinker og smiler til han idet vi suser forbi... Han er angivelig alltid høy på kokain, med mindre han er for full til å ta noe... Uansett en hyggelig person!

Tekst og Foto: Gunnar

...syyk! =(

2009-08-28T17:14:00.003-04:30

I dag er Martin syk... Forkjølelsen meldte ankomst i går, antagelig grunnet de siste dagers dykking (det har ennå ikke latt seg ordne med et undervannskamera, så dokumentering kan ennå ikke fremlegges i henhold til antydning i forrige blogginnlegg). Martin ligger derfor flat i dag mens Gunnar derimot sprader rundt i solen og drikker smoothie til den store gullmedalje. En teori vedrørende den urettferdige helsemessige tilstanden er enkeltes endring i studiefokus! For mens Gunnar de siste dagene har befattet seg med boken "kirke og misjon gjennom 2000år", har Martin brukt tiden på langt mer sekulære syssler i form av prosjekt "ervervelse av internasjonale dykkesertifikater" (les: PADI advanced open water diver). Som dere kan se av bildet har all tid og krefter gått med til studiene...

For den som lurer på hvorfor jeg plutselig har skrevet et helt blogginnlegg om meg selv i 3. person, vil jeg bare vise til den nåværende helsetilstanden...

Tekst: Martin Foto: Gunnar

Gunnar fyller år!

2009-08-25T18:10:00.004-04:30

I morgen, 26.08.2009 fyller denne kjekke karen 21år!

Gratulasjoner mottas helt sikkert med takk!

Glad jeg har slik en turkamerat av et slikt kaliber! Reisen ville langt ifra blitt den samme uten deg Gunnar!

10 bra ting med Gunnar:
- Han er en god venn!
- Han overrasker stadig!
- Han kan brukes til nesten alt (for tiden mest frekventert som tolk)...
- Han er en ordentlig luring (jf. bilde i denne teksten).
- Han lar seg ikke stresse (iallfall ikke til nå, trass diverse oppdukkende hendelser som ville utløst stressnykker hos den mest avbalanserte, tørre og kjedlige nordmann).
- Trass sistnevnte kvalitet, er karen full av energi, entusiastisk og ser humoren i en hver utfordring!
- Humørsvingninger har til nå uteblitt = alltid blid!
- Vi deler mange interesser, deriblant: foto
- Turer og trening
- Dykking

Som nærmest direkte følge av siste punkt på oppramsingen, blir morgendagens evenement feiret med et dykk blant det karibiske havs utallige fiskesorter og enedeløse fargerike koraller! Forhåpentligvis vil bildemateriale fra undervannsekskursjonen foreligge i morgendagens blogginnlegg! =)

Tekst og Foto: Martin

¡Isla de Margarita!

2009-08-22T16:26:00.011-04:30

Aquí hay olas grandes y mucho sol! =) Det karibiske hav, alt hva man har drømt om, og enda litt til! Storbylivet var ikke så innbydende som vi først hadde håpet, så da vi fant en buss som gikk ut til kysten var det ingen tung besluttning å dra fra Caracas. Gårdagen gikk stort sett med på busskjøring (6t), køståing (4t), ny køståing (6t) og båtkjøring (6t)... Som dere ser utgjør dette praktisk talt et helt døgn, forøvrig nesten uten mat (1 pk oreokjeks og 3l vann)... Men guttene har da vært gjennom hardere prøvelser det siste året, og skjelden har det gitt slik avkastning!

Vi sjekket i dag tidlig inn på "Hotel Patrick", som med sine 9 små rom utgjør det triveligste hotellet du kan tenke deg!

Eieren er ire og ga oss kjapt en inføring i venezuelansk økonomi. Vi innser begge at kristendom kanskje ikke er faget å studere for å få inngående kjennskap til slike verdslige syssler, men i korte trekk gikk økonomiinnføringen ut på at når en utlending bruker visa/mastercard (eller hva som helst annet lommeboken måtte begjære av plastikk) for betaling her i landet går ca 70% til regjeringen! Hakeslipp? Men som ire og hotelleier hadde han selvfølgelig noen tips å komme med:
1. Hotelloppholdet betales med PayPal (transaksjon fra konto til konto, slipper det fordyrende mellomleddet staten)
2. Ta ut penger på svartemarkedet (også ved transaksjon fra konto til konto), og få ca 65% mer ut av de norske kronene!
Dette fører til at vi i fremtiden ser ut til å være godt innenfor dagsbudsjettet vi på forhånd hadde satt oss på ca 200NOK!
Happy times!

Dagen i dag har gått med til bading og solslikking på playa de caribe!

Det ser forresten ut til at trådløs internett er mer eller mindre standard på hotellene rundt omkring, så stålsett dere for nye reisefristende blogginnlegg!

Tekst og foto: Martin

Resymé første døgn:

2009-08-20T21:55:00.014-04:30

Tidsangivelser GMT-4:30...

06.30: Tydeligvis oppstarttidspunkt for venezuelansk bygg- og anleggsarbeid...

07.00: På leting etter en fungerende minibank blir vi kontaktet av en hyggelig mann med navn José som er veldig interessert i norsk gateverdi på kokain. Da han skjønner at vi ikke kan hjelpe han, samt at vi takker nei til å bli med for å ta en øl til frokost (forøvrig i et trangt smug), ser han litt oppgitt på oss og spør om han i det minste ikke kan få lommepengene våre! Han ble svært så bedende etterhvert, og siden vi ikke hadde all verden på oss, tømte vi lommene og fikk fred...

08.00: Frokost!
08.30: Åpen bank! Vi kan kjøpe oss billetter til metroen (krever cash).
09.00: Ankomst Plaza Bolívar, en liten park med flott flora og dyreliv!

11.00: Martin lar hår og dun falle under høvelen til en driftig frisør...

12.30: Vi innser at venezuelansk økonomi har vært i kraftig vekst det siste året, og slår fra oss å finne noe billigere hotell i Caracas, vi betaler for en natt til på Hotel Broadway og beslutter å bruke morgendagen på å reise til Isla de Margarita!

13.00: Middag, sushi! ...nam! For innvidde og ellers spesielt interesserte kan vi meddele at måltidet besto av 8 Maki California Roll, 8 Maki Spicy Tuna, 5 Chicken Tempura. Selvfølgelig med tilhørende wasabi, ingefær og sake!

16.00: Tid for studier! Som kanskje ikke alle lesere vet, så er det altså et faktum at begge reisende prøver å tillegge turen et snev eller to av seriøsitet. Ikke bare har vi intensjoner om å være velgjørere dit vi kommer, men vi tar også fag ved Norsk Lærerakademi (NLA) i Bergen mens vi er ute og reiser! Faget er "Kristendomskunskap, religion, livssyn og etikk - 1" og tilbys som såkalt fleksibel utdanning (FLUT). Vi tester fleksibiliteten til det ytterste idet vi drar med oss studiet til den andre siden av jorda, noe som setter desto større krav til egen studiedisiplin... Lesing allerede første dag tegner godt, men så er det heller ikke noe lettvektsfag vi skal avlegge eksamen i. Vi har trossalt med oss nesten like mange kilogram bøker som baggasje forøvrig, noe som antagelig kommer til å få en viss gjenspeiling i kommende dagsagendaer...

21.00: Middag nr.2/kvelds (pizza)
22.00: Bloggskriving, tannpuss og god natt! =)

Vi har dessverre ingen garanti for internettdekning dit vi kommer, men frykt ikke, når behovet blir for presserende skal vi da alltids få gitt et lite livstegn fra oss!

PS: Veldig morsomt å se at så mange besøker bloggen vår! Legg gjerne igjen en kommentar! Hasta luego!

Tekst: Martin Foto: Gunnar

¡Caracas!

2009-08-19T19:21:00.005-04:30

Dette er det første av forhåpentligvis mange blogginnlegg fra Gunnar og Martins Sør-Amerikaeventur! Her kan du bevitne våre underfundige reiseskildringer, oppdukkende refleksjoner uttrykt i poetiske ord og vendinger, samt bilder av mer eller mindre dokumenterende grad. Sist men ikke minst vil nok denne bloggen være åsted for hilsner hjem til våre respektive bedre halvdeler, familier, venner, fanatiske blogglesere og ellers interesserte.

Vi har nylig ankommet Caracas, Venezuela. Med sine 30°C og pjuskregn fikk vi ett dampende førsteinntrykk av landets hovedstad. Selv om byen ikke er så imøtekommende for lavbudsjettreisende som vi hadde håpet, må vi kunne si at vi er godt fornøyd med utfallet av søken etter første natts rede. Vi har tatt inn på Hotel Broadway, som med sine godt gjemte 3 stjerner tilbyr varmt vann i dusjen og to stk 20cm for korte senger til den nette sum av 225 bolivares (1 bolivar ≈ 3 Nok). Skuffelsen over prisnåvet lot riktignok veie litt opp for seg da det ble klart at trådløs internettdekning hørte med i prisen, men det rokker nok ikke morgendagens agenda om å finne et billigere tilfluktssted!

Utsikten fra hotellrommet

"Gutten på det blå rommet"

Ps: Blogging er strengt tatt et envegskommunikasjonsmiddel, men siden det er mulig å legge til kommentarer, og vi er sikre på at opptil flere av leserne kribler etter å stille spørsmål, komme med lykkehilsninger, formaninger (moderlige- og/eller faderlige råd) og øvrige synspunkter. Garanti kan dog ikke stilles for at vi gjør stort mer enn å ta formaninger og synspunkter til etterretning...

Tekst og foto: Martin